I 2009 gikk narkotikaetterforskeren av. Mer fritid ga ham skrivelyst, og krim var en naturlig sjanger.

- Det er narkotika og krim jeg kan; noe annet kan jeg ikke, sier Andersen.

Han synes at mange krimbøker bærer preg av liten realisme. Ting han har opplevd er basisen for manusene.

- Det jeg skriver er basert på realistiske hendelser.

- Sett i gang

Det betyr ikke at episodene som krimhelten Koivo opplever nødvendigvis er sanne. Ingen skal kunne kjenne seg igjen.

Men som pensjonister flest opplevde Andersen at han ikke fikk så god tid som han hadde tenkt. Etterforskeren ble hyret inn igjen i halv stilling fram til påsken i 2012, og det ble en pause i skrivingen.

Ole Johan Andersen vokste opp på Ulefoss i Telemark, startstedet for Telemarkskanalen, og en dag fant han og en barndomskamerat ut at det var for ille at de ikke hadde tatt kanalturen. Hjem til Sokna kom han med mange ideer til en krimhistorie, satte seg ved PC-en og tok kontakt med eieren av Dalen hotell om en bokutgivelse.

Han var interessert, under forutsetning av at boka ikke ble lenger enn at den kunne leses under kanalturen eller hotelloppholdet. Som mange andre forfattere måtte Andersen kutte ned manuset, men da det var gjort, kom svaret:

«Kjempeinteressant. Sett i gang. Bare trykk. Jeg betaler».

Han vet ikke hvor mange bøker hotelleieren har solgt, men utgiftene er i alle fall dekket.

Koivo

Da «Kanalens mørke hemmelighet» var levert, gikk Andersen løs på boka som han hadde begynt med.

Den er lagt til en liten by på Østlandet, uten å nevne navn, men kanskje vil noen kjenne seg igjen?

I småbyen er det lite kriminalitet. Politiet føler at de har oversikt over det lokale klientellet, men så skjer et dødsfall.

Etterforskeren Koivo fikk kallenavnet fordi han en gang løste en sak med en finne. Siden kalte alle ham bare Koivo, og han er i likhet med forfatteren ekspolitimann.

- Men han har ingenting med meg å gjøre, understreker Andersen, som i en årrekke ledet all etterforskning av narkosaker i hele politidistriktet.

Koivo har hatt avslutning og går av, midt i en kritisk tid for lokalsamfunnet, og må hyres inn igjen. Krimboka tar også opp en del forhold i etaten, som ferske påtalejurister uten erfaring som blir satt til å lede etterforskere.

- Og jeg synes at slutten er veldig uventet, sier han.

Det siste manuset har vært inne til «språkvask» hos en pensjonert manusredaktør i forlaget Gyldendal, er omarbeidet og levert inn igjen. Nå går han og venter spent på svar. Forhåpentligvis blir krimboka utgitt i 2014.

- Skulle begynt før

Men Andersen skrev også mens han var politimann. Hønefoss-saker ble levert til Nordisk kriminalkrønike, og han lagde lokal informasjonsavis på politistasjonen alene i mange år. En notisbok der tips har blitt skrevet inn har vært trofast følgessvenn.

- Jeg har bestandig likt å skrive. Dette har jeg tenkt på i alle år; jeg skulle ha begynt lenge før, sier han om bokprosjektene.

I ungdomstida var han fast journalist i lokalavisa i Telemark fram til militærtjenesten.