Sverre Kokkin var den siste gjenlevende fra Pellegruppa, en sabotasjegruppe under andre verdenskrig som fikk navnet sitt etter dekknavnet på lederen Pelle, hvis virkelige navn var Ragnar Sollie.

Sverre var en av de åtte i cellen kalt Hageby-gjengen. Det startet med produksjon og distribusjon av illegale aviser, for å ende opp i svært farlig sabotasjevirksomhet.

Bare et par uker etter at Sverre Kokkin var på kurs i sprengningslære, var han ute på skarp aksjon. Det ble en brå start.

Han og en til var inni en fabrikkbygning, da dynamitten gikk av ved et uhell. Bygningen raste sammen og de to ble liggende under murstein, puss, og trebjelker. Ved egen hjelp fikk han gravd seg fram, og alvorlig skadet kom Sverre seg hjem til Ullevål, hvor mor fikk ham øyeblikkelig på sykehus.

Legen som behandlet ham, skjønte at sårene ikke kom av sykkelvelt, og siden det var så mange som snakket tysk på sykehuset, snek Sverre seg ut gjennom et vindu med en gang sårene var stelt. Partneren hans var omkommet.

Sprengstoff på Veienmoen

Gruppen var ansvarlig for 18 sabotasjer under andre verdenskrig. Til den største trengtes mye sprengstoff.

En av gruppens medlemmer, Leif Kjemperud, hadde oppdaget at det var et stort lager av sprengstoff på Veienmoen ved Hønefoss.

Han og Ragnar Sollie ble enig om at dette måtte de få tak i, da det ikke nyttet med de få kiloene de klarte å skaffe andre steder. Men hvordan få alt dette sprengstoffet Leif hadde sett med egne øyne?

Leif hadde en god venn som hadde lov til å kjøre lastebil, Ragnar Piltingsrud. De to dro tidlig en morgen og lastet opp mer enn to tonn dynamitt, tjuefem tusen fenghetter, og flere hundre meter med lunte.

En mann kom tilfeldigvis forbi mens de holdt på, og de to fortalte at lageret skulle flyttes.

Kjørte seg fast

Før de fleste av ringerikingene hadde våknet, kjørte de to forbi Stein oppover mot avtalt sted, Niskum gård ved Sollihøgda.

På vei oppover skjedde det utenkelige, Ragnar kom utenfor veien og kjørte seg fast. Gode råd var dyre. Som om det ikke var vanskelig nok, kom en stor tysk maskin kjørende.

Så viste det seg at de kjente til Ragnar Piltingsrud. Uten å spørre om hva han hadde i lasten, hektet de en wire på lastebilen, og opp av grøfta kom bilen. Det hele pågikk mens Leifs hånd holdt rundt pistolen i lomma.

Fra Sollihøgda skulle sprengstoffet fraktes på sykkel til Kampen i Oslo. Sverre Kokkin hadde to turer med sykkelen, men Pelle skjønte fort at skulle man fortsette med sykkeltransport, ville de ikke være ferdig i tide. Slik fikk han en ny lastebil til å kjøre sakene til Oslo, en som var godt kjent hos tyskere.

Denne sjåføren trodde imidlertid at han kjørte poteter til sultne folk i Oslo, i og med at i alle sekkene var det et lag med poteter på toppen.

Transporten ble stoppet på veien til Oslo, men karen som kjørte var jo en god kjenning, så han ble vinket videre.

Smuglet inn på Aker mek.

I Oslo fraktet Pellegutta sprengstoffet til fem rørleggere som jobbet på Aker- og Nyland Mekaniske Verksted. Rørleggerne smuglet sprengstoff inn på skipsverftene i verktøykassene og matboksene sine. Da Pelle mente de hadde nok, ble det ladet på strategiske steder hvor en sprengning skulle gjøre mest mulig virkning.

Med en felles detonasjon natten til 23. november i 1944 smalt det. Tre skip senket, og tre så sterkt skadet, og en løftekran og tørrdokk satt fullstendig ut av drift.


Dette var den største skipssabotasjen i Europa under andre verdenskrig. Tiden etter har vist at dette har hatt stor betydning for at krigen ble avsluttet.

Den tyske lapplandshæren på mer enn 300.000 menn var på vei nedover Norge, og skulle til Oslo for å transporteres på nettopp disse skipene for å delta i slaget som kom i Ardennene. Dersom de tyske styrkene hadde kommet dit, kan det være at krigen hadde fått et annet utfall, i det minste blitt forlenget.

Kilder sier at foruten senkningen av Blücher, var aksjonen på Oslo havn den eneste handlingen i Norge som Hitler selv omtalte og satte seg inn i under krigen.

Søkte dekning

Bare fire dager etter det store smellet, ble Hageby-gjengen opprullet. De fleste ble arrestert, men Sverre kom unna og søkte dekning hos en venninne. Han måtte videre, fordi foreldrene hennes ønsket ikke ha en så farlig mann der.

Forkledd reiste han med tog til Sandefjord. Han ble værfast på Veierland i jula 1944, og ved første forsøk over fjorden måtte de snu i storm. På andre forsøk ble båten stoppet av en tysk patruljebåt. Under tauverk og presenning lå Sverre og en til med pistolene avsikret, men skipperen fikk dra på «fiske».

Fra Sverige kom Sverre etter hvert i jagerflyvertrening i RAF i Storbritannia. Der ble han værende og kom ikke hjem fra krigen før i oktober 1945.

Monument-strid

Etter krigen ble Pellegruppa uglesett. Pelle var medlem av Norges Kommunistiske Parti, noe som var negativt hos dem som ledet oppbyggingen og skrev historien om Norge etter krigen. Pellegruppa ble fortiet, enkelte fikk vanskeligheter med å få jobb, og Pellegruppa ble nærmest glemt.

I 2010 ville man sette opp et monument over Max Manus på Aker Brygge, til minne om den store skipssabotasjen. Da bestemte Sverre Kokkin seg for at nok var nok.

Nå skulle historien fortelles – den virkelige og sanne historien. Den fortsatt uredde mannen trådde fram og begynte å fortelle. Det gjorde han de ti siste årene av sitt liv.

Statuen over Max Manus fikk annen plassering, og endelig fikk Pellegruppa sitt fortjente monument, ytterst på Aker Brygge, hvor de ser konturene av det som en gang var den største skipssabotasjen i Europa. Først nå har man begynt å forstå at Sverre, Pellegruppa og deres hjelpere har gjort mer for fred enn de fleste andre i Norge.

Jan Skålebråten fra Hedal, samboer med Sverre Kokkin eldste datter.