Det foregår for tida en storstilt nedhogging av norske skoger. Skogbildet har endret seg og man oppdager stadig nye (trafikkfarlige?) «skyskrapere» av tømmere som ligger og venter på å bli uttransportert. Noen kan bli liggende i flere måneder.

Beveger du deg nord i Marka (som i alle fall tidligere var kjent for til dels uberørt natur, men har nå mistet villmarkspreget og blitt ganske så fragmentert), kan du nå sjelden unngå å høre de malende hogstmaskinene som brøyter seg fram, starter ofte i dalbunnen og eter seg oppover mot toppene. Nå er det noen av Markas høyeste topper som skal flatehogges.

Få begrensninger for skogbruket

Da markaloven ble innført i 2009, ble det få eller ingen nye begrensninger for skogbruket. Når man ser hvordan det hogges i dag, er det nok mange som angrer på det, for nå vet mange hva økologisk sorg er.

Dog er det en del forpliktelser i loven. Det er et mål at skogens økologiske mangfold og funksjoner bevares og det skal vises særlig hensyn til friluftslivet og dyrelivet ved skogsdrift.

Gjør man det i dag, når 90 % av alle hogster er flatehogster, og en undersøkelse viser at uavhengige biologer finner seks ganger flere truede arter enn skogbrukets konsulenter?

Til tross for Markas enorme betydning for det sentrale Østlandet, hogges det minst like mye her som alle andre steder. Det burde absolutt betydelig begrenses, og mye mer burde fått varig vern og ikke minst vurderes andre hogstformer som for eksempel plukkhogst som Oslo kommune for lengst har innført med godt resultat.

EU har innsett de store skadene de digre flatehogstene påfører naturen og vurderer å forby flatehogst.

Jeg har sjøl tatt en sykkeltur i Nordmarka nord og erfart at det er områder med mer hogstflater enn skog, (Hvor er helhetsvurderingen?) og har registrert hva som skjer når en 25 tonn skogsmaskin slippes løs i naturen.

Fra Tverrsjøen og forbi Bikkjetjern er det i sommer hogget en unødvendig svær flate som er 450 m. lang og ca. 100 m. bred. Det tilsvarer ca. 45 daa og er rett under lovlige 50 daa. Føyer seg for øvrig inn i rekken av digre flatehogster. Her er det satt igjen to stakkars bjørketrær og noen få tynne tørrgraner som antakelig blåser ned ved første høststorm. En tynn kantsone er satt igjen mot det idylliske Bikkjetjernet og det er hogget helt inn til skogsbilveien.

En sti gikk igjennom feltet og nå står bare noen avkuttede blåmerkede stubber igjen som nakne, tause gravstøtter for det som en gang var en stolt skog.

Et nytt stort inngrep i naturen som nok en gang jager fugler, insekter og dyreliv (flatehogstflykninger!) videre til nye områder.

Og ikke nok med det, noen meter lenger ned er det et nytt felt. Det slutter ikke her heller, for da kjører de den tunge hogstmaskinen inn på kanten av ei myr, inn mot et naturreservat ca. 400–500 meter og lager digre, dype hjulspor med avrenning av slam utover ei myr. Pløyer seg vei innover uberørt (bratt) natur med diesel og olje i hjulsporene, hogger ned et felt som er bare ca. 100 meter fra grensa til naturreservatet.

– Foran som godt eksempel

Helt unødvendig inngrep i sårbar natur, kloss inntil et naturreservat. Dette er hogster utført av Jevnaker allmenning, som heller burde gå foran med et godt eksempel.

Skogbruksforskriftene: Unngå terrengskader som kan virke skjemmende og som kan forårsake erosjon og avrenning. Terrengskader skal utbedres snarest mulig.

Hvem har vært på befaring? Når skal skadene utbedres? Når dette er lovlig hogst, må lovverket endres.

Hvem er det som sitter på landbrukskontoret og godkjenner slike hogster som raserer naturen.

Naturelskere?

Skal man fortsette å barke i vei med de samme ødeleggende flatehogstene som truer biologisk mangfold og utrydder truede arter eller skal man prøve å omstille seg til et mer miljøvennlig skogbruk? Kanskje kan det til og med i det lange løp være mer lønnsomt med andre hogstformer.

Skogbruksforskriftene: Kantsoner skal settes igjen mot vann.

På veien tilbake registrerer jeg 200 meter hvor man har hogget helt ned til vannkanten på Tverrsjøen. På Myllavannet flere hogsflater med hogst fra høyt opp i lia og helt ned til vannkanten.

Hva skal vi med markaforskriftene? Vi trenger et nytt natursyn! Og vi trenger noen som kan holde skogbruket i øra.