Takk til NRK for «Vikingkongenen fra Ringerike».

Den lokale befolkningen visste jo fra før at regionen er en stor skatt. Med bilder tatt ovenifra, plasseres Hole, Ringerike og delen av Oppland foran alt. Regioner som er knyttet til vikingtiden får garantert besøk.

Jeg personlig gleder meg til våren og veier uten grus for da kan jeg sykle fritt, for sykkelen er den beste transport for å se mer av denne flotte delen av Norge en må bevare på alvor.

For det er ganske utrolig å tenke på kanskje ligger en skatt i hagen min. Hva med din da? Ingen vet nøyaktig.

Redd for turister?

Med den lange fortellingen om grunnmuren som norske samfunn støtter seg på, kombinert med bilder tatt ovenifra, møter vikingtiden klimaforandringene fra våre moderne industrielle samfunn. Greit, det er litt bedre å gå på solide grunnmurer enn å gå barbeinte i gjørmen, men hvorfor har Norge klart seg gjennom alle tider?

Først med alle disse museeme. Vesentlig viktig, men kunne de ikke i det minste ligne på hva de ønsker å formidle? Er for eksempel en bauta det som illustrerer best historien om disse kongene?

Er vi redde for at det blir for mange turister, så vi setter små- foran kongene?

Hva tenker den aktuelle Kongen av Norge om Norgeshistorien? Er de små? For å forklare- jeg skriver jo om klimaforandringer- mens vi bygger uten tillatelse, og at kommuner bruker like mye som denne vi bruker for å vise norske skatter- dette gjør da at vi setter vindmøller der det er igjen plass.

I bunn og grunn er mitt spørsmål:

Hvordan møter vikingtiden våre klimaforandringer og våre moderne måter å leve på?

Under leira

Jeg lurer på om det er jo smart å ikke grave mer, hjemme så er det bare leire, så jeg har tatt pause fra gravinga- men i særlig grad for alle interesserte for vikingtiden- lurer jeg på om det kunne være bedre å snakke om småkonger, når de ikke er det. Se på plassen de hadde rundt oss.

Må vi vente at den nye veien som transporterer våre behov?-For å se at; ... mmh beklager nå har vi funnet mye interessant. Byggeprosjekter møter jo stadig vekk sjeldne dyr som bare lever der - som biller eller sommerfugler. Det er jo viktige å bevare- men hva med all den skatten som ligger under Ringeriksleira?

Tidligere, så jeg et program som viser kulturer rundt Middelhavet. Den delen av verdenen er jo den mest utsatte med tanke på klimaet.

Jeg har vært på tur i Libanon, takket være en fransk TV-serie. Libanon er i seg selv en skatt. Dessverre er landet nederst i land nær Europa, med minst penger på bok.

De har da ikke så mye, kaffekopper er akkurat der små. Der nede kan du prate om småkopper.

Tatt av ørken

Sjokkerende er at dalen som er hovedtema i programmet som har fokus på klimaforandringer og hvordan kulturer tilpasser seg i varmen. Denne kan ligne på en norsk dal. Veldig grønt, mens hagene rundt er tørre.

Bildene viser igjen at Libanon er i ferd med å bli tatt av ørkenen. Så grunnen til at man viser dette på TV, er at denne dalen er på Unescos arvelista. Man lærer noe hver eneste dag- vi har virkelig ikke tid å miste.

En av de lokale mennene som bor i denne hellige dalen hvor det fantes opptil tre hundre kloster, forteller at de som prøver å leve her, rikk strøm for bare fjorten år siden - altså i 2009. Ikke engang en sykebil kunne og kan kjøre her. Folk måtte gå i 2009 som per dags dato for å gå til legen. Snakk om å reise. Nå reiser vi med fly, vi stiller oss kritiske på når sykehus blir bygd.

De snakker ikke om denne 5G når de sier at de fikk endelig strøm, nei. Strømmen brukes til fastlinjen!

Bilder ovenifra hjelper å forstå oss på bakken.

Mye har blitt bedre, men mange trenger hjelp der de bor.

Mannen er 65 år gammel. Han ble født i dalen, har levd i denne, og kommer til å bli begravd her. Han er ikke en konge. Problemet er jo at slike gode folk tror at de er ubetydelige. Mens jeg er imponert over mannen som aldri vil bli rik. Etter min mening representerer han disse små konger- ikke på haugen, men fra dalen.

For mannen som er nå pensjonert fra dalen, må gå to timer rundt og langs elva for å dyrke hagen sin. Usikker på hvor mange hektar han eier, men han må gå på andre siden. Og fordi kommunen er pålagt til å respektere hva det innebærer når noe står på Unescos arvelista, så går mannen rundt elva. Da brua falt på grunn av masse regn i dalen, så var det forbudt å bygge en ny bru.

Heldige på Ringerike

Og tilbake på Ringerike. Hvordan klarte de å gå over elva?

Kort, så lengter dalemannen etter en vei som sannsynligvis aldri vil bli bygd. Han aner ikke at han et levende bevis på en kulturell skatt på to bein. Men det han mener er at brua som skulle hjelpe ham med å frakte et motorisert hageredskap, slik at han kunne dyrke der også, ligner på to store stokker fordi slik er Unescos lista over regler.

Tilbake til Ringerike, regionen jeg mener som så heldig. Tenk at brua er to store stokker.

Ja, vi er heldige å bo midt i en hellig region- på godt og vondt- for jeg er usikker på hvem som måtte takkes for at vi nesten har uberørte landskap som de vi ser langs E 16 og rv. 35.

Men poenget er samtidig denne hvor man stadig ønsker å bygge. I går, snakket vi om Fosen, i morgen vil man snakke om den nye E 16, kombinert med toglinjen som må jo absolutt forkorte tiden mellom Bergen og Oslo. For da får vi samtidig mindre trafikk, færre trailere som spinner på isen.

Så debatten er denne.

Graver man etter denne nasjonale grunnmuren fordi man ønsker en ny og ganske rett motorvei, med risikoen for å gå glipp av mye, slik det ble gjort i Cairo?

Eller ønsker man å grave det som er tillatt fordi vikingtiden har blitt filmatisert så mange ganger at det må nå skje noe?

Mens Fosen saken presset meg å ta fram saken med sand fra Sahara som detter på snøen i Alpene, i går, tenker jeg i dag at vi bør bruke all den tida vi har igjen, på å tenke hvor veien skal gå når den nye veien blir bygd.

Burde man ikke da ønske alle disse begravde skatter velkommen som arv for fellesskapet og framtiden? Best å kjøre over med pukk?