Gå til sidens hovedinnhold

404 - File Not Found

[]

Minnesmerke eller turistattraksjon på Utøyakaia? | Marianne Thoresen

– I hvor stor grad skal noens behov kunne overstyre og underkjenne andres behov, spør Marianne Thoresen i dette innlegget.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Et provoserende spørsmål kanskje. Men jeg undres over hvilke behov man egentlig søker å stille når et minnested trumfes igjennom. For meg fremstår det hele mer som en maktkamp.

LES OGSÅ: Retten stopper bygging av Utøya-minnested: – Naboene er lettet

Det har gått prestisje i prosjektet. I hvor stor grad skal noens behov kunne overstyre og underkjenne andres behov?

Minnestedet ute på Utøya er i hovedsak de nærmeste berørtes eget, mer private sted. Læresenteret tilbyr et eget undervisningsopplegg på Utøya blant annet for ungdomsskoler og konfirmanter.

Et minnesmerke i kraft av seg selv

Det er minnesmerker i de fleste kommunene der ofrene kom fra. Jernrosene ved Oslo domkirke er et viktig minnesmerke og 22. juli-senteret i Teatergata tilrettelegger for refleksjon. Utøya ligger der som det sterkeste minnesmerke i kraft av seg selv.

Som utflyttet hønefossing har jeg selv stoppet flere ganger ved Utsikten langs Utstranda og oppe ved rasteplassen langs E16 for å se over på Utøya og ta meg tid til å tenke de litt store tankene. Helt nede på kaia eller ute på øya har jeg ikke vært etter hendelsen.

Les også

Utøya-nabo Anne-Gry (54) er lettet: – Vi har hatt tro på dette hele veien

Om det kom et minnesmerke på kaia, og jeg fikk lyst til å besøke det, ville det være høyst betimelig å spørre meg selv om hvorfor.

Å besøke et minnesmerke på Utøyakaia ville helt sikkert gjøre et sterkt inntrykk på meg. Men er jeg ikke da egentlig mer en turist som oppsøker en attraksjon? Kanskje ta et bilde og poste på sosiale medier?

Behøver ikke å trå så tett

Jeg har såpass respekt for dem som bor her og lever med de vonde minnene. Så tett på behøver vi vel strengt tatt ikke å trå.

Mitt behov for å minnes er underordnet deres behov for å kunne leve uforstyrret videre, uten å bli eksponert for et ukjent antall besøkende utenfra.

For hvilken rett har alle vi som selv ikke var direkte berørt av hendelsene, egentlig til å mene noe om hva de som bor her må tåle? Hvilket hittil udekket behov vil et minnesmerke på Utøyakaia egentlig dekke – snart 10 år etter hendelsen? Min påstand er at vi her står i fare for å bygge en turistattraksjon mer enn et minnesmerke.

Jeg tror et minnesmerke på Utøyakaia er tiltenkt et behov som delvis ikke er der, et behov som eventuelt kunne dekkers bedre på andre måter og/eller andre steder enn ved å tvinge dette på lokalbefolkningen.

Hvor går grensen

Har du oppsøkt eller følt behov for å oppsøke området disse årene – men ennå ikke gjort det? Ville du besøkt Utøyakaia om det kommer et minnesmerke der? Hvor går grensen mellom å oppsøke stedet for å minnes hendelsen og å oppsøke for å se minnesmerket?

Det siste vil jeg påstå er nærmere turisme.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.