I 1980-åra dukket det opp et særsynt fenomen på riksveien i Åsbygda. En kortvokst kar med joggesko og cap på joggetur langs riksveien fra Jevnaker, med kurs mot Klekken og Norderhov.

Et par-tre timer etter kom han igjen, på vei hjemover. Da hadde han løpt via Norderhov, Røyse rundt til Sundvollen, og så tatt Åsa-sida av fjorden tilbake.

Han levde og åndet for langløp, han Per. «Vanlig» maraton på 42 km ble for kort, selv om han var stolt av å kunne skilte med pers på under 3 timer (2,59). Etter hvert ble ultraløp hans store lidenskap.

Det startet med et 24-timersløp i Doncaster i England i 1983, da han løp 203,5 km og satte norsk rekord. Seinere reiste han verden rundt og deltok. I alt ble det én Spartathlon (245 km), tre 6-dagersløp, fire 24-timersløp, ett 150 km-løp, to 100-km-løp og 27 «vanlige» maraton. Han led av Bekhterev, og løpinga hjalp han til å holde sykdommen i sjakk.

Både i Den Norske Maratonklubb (seinere Kondis) og Norges Friidrettsforbund la han ned en årelang innsats, bl.a. som leder av Ultramaraton-utvalget. Lokalt var han en av ildsjelene i Ringeriksmaratons første år. Synlig var han også som lokalpolitiker, først for NKP i Jevnaker, seinere for Rød Valgallianse i Ringerike. Han vokste opp på Kampen i Oslo, med en mor som var aktiv i NKP og sådde kimen. Som guttunge var han med mora og delte ut valgmateriell i postkasser på Kampen.

Tidlig lærte han seg russisk, og i 1960-åra ble han ansatt i Moskva radio. Tilbake i Norge ble han jevnlig brukt som tolk, blant annet da den russiske kosmonauten Juri Gagarin besøkte landet i 1964. Da statsminister Nikita Krustsjov seinere samme år kom på statsbesøk, var det meningen å bruke den da 26 år gamle Per som tolk, men russerne syntes han var for ung til oppgaven.

Per var utdannet lærer, og var i mange år en aktet rektor ved Toso skole. Han satte de unge i fokus og var elsket og avholdt blant både elever og foreldre.

Sine siste år bodde han på Hønefoss omsorgssenter, hvor det var en opptur å få besøke han. I senga, med øynene lukket, mimret han fra sitt liv. Om løping, og ikke minst om datteren og de to sønnene, som han var så stolt av. Han levnet ingen tvil: «Jeg har hatt et godt liv».

Vi var heldige, som fikk ha han som venn. Hvil i fred, kjære Per.

LES OGSÅ: Til minne om Per Lind: – En stillferdig, klok og god menneskevenn har forlatt oss