MINNEORD
Til tross for at jeg prøvde å forberede meg på et dårlig budskap om Hans Egils sykdom, ble jeg veldig lei meg da beskjeden om hans bortgang kom.
Jeg ble først kjent med Gakken gjennom fotball i Idrettsforeningen Liv tidlig på 60-tallet. Han var et idrettstalent av det sjeldne slaget, som sikkert kunne valgt hvilken som helst idrett og blitt den store stjerna uansett. Gakken var raskest av alle og hadde et venstrebein som virkelig satte fart på ballen. Dette gjorde at vi hadde en enkel strategi før kamper i barne-/ungdomsfotballen: Vi andre «vanlige» spillerne måtte prøve å få tak i ballen og slå den så langt som mulig opp mot Gakken, som fiksa resten på egen hånd.
Han løp fra alle og scora som regel lett.
Gakken ble den store lokale stjerna på fotballaget til Liv og preget overskriftene i Ringerikes Blad etter kamper. Det ble etter hvert en attraksjon og gå på stadion for å se Gakken «banke til med venstreslegga» og score de herligste mål.
Jeg husker vi reiste til Oslo for å se Liv spille på Ullevaal stadion mot Lyn i cupen. Ikke for at vi hadde noen forhåpninger om at Liv skulle gå videre, men rett og slett for å se Gakken i aksjon. Og han skuffet oss ikke, for det jeg husker best fra den kampen var et knallhardt skudd fra Gakken som smalt i stanga så hele målet rista. Og til tross for et kjempetap for Liv, reiste vi hjem med en god følelse.
Det var virkelig synd ikke Gakken fikk prøvd seg oppover i divisjonene, jeg tror han ville blitt ei stjerne i hvilket som helst lag. Jeg veit han fikk et tilbud om spill i Strømsgodset, men som av forskjellige grunner ikke blei noe av.
Gakken var et multitalent da det gjaldt alt som hadde med ball å gjøre, så han utmerket seg også innen håndball og bordtennis i bedriftsidretten. Og med sin utrolige hurtighet var han nesten uslåelig på 100-meter i friidrett.
Men det var i Ringerikes Blad jeg virkelig ble kjent med Hans Egil. Vi gikk læra i typografifaget omtrent samtidig og knyttet tidlig et nært vennskap gjennom arbeidet. Hans Egil var pliktoppfyllende, flink og en jeg alltid kunne stole på. Fra å produsere avisen i bly på omtrent samme måten i mange hundre år, skøyt utviklinga fart utover på 70-tallet og vi måtte gjennom mange trinn før Ringerikes Blad etter hvert ble produsert digitalt.
Hans Egil taklet alle overganger til beste karakter og var alltid god å ha i avdelingen. Vi arbeidet sammen i godt over 40 år i Ringerikes Blad.
Jeg ble også godt kjent med Hans Egil utenfor Ringerikes Blad. De hadde hytte på Skarrudåsen for mange år siden og vi treftes en god del der da gutta hans var små.
Etter at vi begge ble pensjonister holdt vi kontakten gjennom å treffes på fredagskaffen på Frivilligsentralen sammen med andre kolleger fra Ringerikes Blad.
Jeg synes det er helt meningsløst og uvirkelig at to av mine beste arbeidskolleger og venner i Hans Egil og Nils-Erik nå er borte for alltid.
Mine tanker går også til Wenche, barna og barnebarna som nå har mistet sin tryggeste havn.
Jan Gunnar