Hun og hennes gjenlevende tvillingsøster May Britt var min barndom og oppvekst i den lille grenda vår i Frøshaugåsen, med utsikt til Tyrifjorden og de syv blåner. Vi tre satte farge på dagene, fant på leker, lo og snakket alvor. Livene våre ble bundet sammen, tett som trådene i veven.

Mette Lise var den smarte jenta i veien. Sårbar, skjør som et eggeskall og sterk som en sønnavind. Vi delte interesse for historie, geografi og samfunn. Musikken ble etter hvert hennes største interesse, og hun begeistret meg og andre med kunnskapen sin. Musikkstykker, kunstnere, sanger og salmer vi aldri hadde hørt om kunne hun på rams. Hun hadde en detaljhukommelse som imponerte, og var sjelden i tvil, enten det gjaldt hendelser, navn, dager og årstall.

Hun hadde blikk for det meste og observasjonsevne. Mette Lise var raus i holdninger og gjerninger. De som møtte henne, husket henne flere tiår senere. En dame bosatt i Afrika møtte Mette Lise et par ganger for 20 år siden, og har i dag fortalt meg at hun husker alt ved henne fordi hun hadde så mye personlighet. Akkurat det ville ha overrasket Mette Lise. Hun kjente heller på at hun var usynlig, at hun ofte levde i skyggen av det produktive moderne mennesket.

Mette Lise hadde temperament, lidenskap, sansen for litt galskap og en dose ekstravaganse. Jeg hadde stor glede av humoren. Etter et kafébesøk eller spasertur nedover en gate i Hønefoss kunne hun formidle de utroligste historier, om hva som ble sagt ved nabobordet eller om episoder. Det kunne ofte være de små detaljene som gjorde historien morsom, og som hun formidlet enten du møtte henne, hun ringte deg eller sendte melding. Hun gjorde ikke narr. Hun fortalte og formidlet med respekt og intelligens. Mette Lise var en komedienne.

Nettopp humoren beholdt hun selv når tilværelsen ble formørket av helseplager. De siste ukene var krevende. Nå er hun blitt stille. Selv om hun ikke lenger er her fysisk, er hun til stede på en annen måte.

Jeg lyser fred over Mette Lises minne.