Da han flyttet til Sverige for å ta sin utdannelse, holdt vi kontakten med hverandre ved å skrive brev. Det var ingen mobil på baklomma på den tiden.

Arne og jeg har hatt felles interesser og opplevelser gjennom et langt liv. Vi var søskenbarn - våre mødre var Inger og Karen, med ektefeller. Når storfamilien skulle samles, var stedet Lia eller Nybråtan i Ådal.

Begge har vi vært engasjert i menighet og forretningsliv. Det har alltid vært noe interessant å snakke med Arne om. Begge har vi blant annet opplevd sorgen ved å miste ektefeller og fedre.

Jeg er takknemlig for at vi har brukt en del tid sammen de siste årene. Vi var ofte på kjøretur sammen, og da jeg spurte hvor vi skulle kjøre, var svaret alltid - «det må bli Ådal´n, det».

Middag måtte vi jo ha, og det ordnet vi greit i Hønengata eller på Hvervenkastet. Det var alltid veldig hyggelige måltider.

Siste gang vi var sammen, besøkte jeg Arne på Austjord. Han bøyde seg mot meg og ga meg en klem. En opplevelse jeg tar med meg videre, og lyser fred over Arnes gode minne.