Fremtidshåpet er sterkere enn ondskap og motløshet

Utøya.

Utøya. Foto:

Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

LeserinnleggI dag er det 5 år siden 22. juli 2011. Det kjennes lenge siden. Og samtidig ganske kort.

Livet har gått som normalt på Ringerike en god stund siden dette. Som prest har jeg tatt del i mange nye gleder og mange nye sorger.

Det har vært mange hverdager, og mange nyhetsoppslag med terrorhandlinger ellers i verden.

Selv for de som ble aller hardest rammet blant oss, de som mistet en av sine kjæreste, så har livet gått videre. Det må det. Vi har ikke noe valg.

Aldri helt som før

Livet går videre, men det blir aldri helt som før. Hver gang jeg kjører langs Neslandet, eller jeg tar inn ved Sundvollen, og det gjør jeg jo nokså ofte, så streifer minner fra disse dagene i 2011.

Lenge før noe minnesmerke er på plass, så dukker de opp. Og da kjennes det ikke lenge siden.

De berører meg fortsatt sterkt, minnene fra dagene på Sundvollen hotell. Fortellingene til ungdommene. Mødre som ventet på svar. Den tunge stillheten.

Men også opplevelsen av et sterkt samhold og en godhet av helt sjelden vare mellom menneskene som var der. «Vi er alle mennesker i sorg. Vi trenger hverandre!» sa min kollega imamen. Det var akkurat sånn det kjentes.

Vi er mange her fra ringeriksregionen som stadig blir minnet på. For vi er mange som tok del denne helgen. Mange hundre, kanskje fler.

Det var jobben vår, vi meldte oss frivillige, eller vi bodde like i nærheten. Og om vi ikke deltok direkte, så ble vi dratt inn likevel. Vi så alle sykebilene og alle bårebilene.

Ungene våre ble redde for å sove om natta. Ungdommene ville ikke lenger bade i Tyrifjorden.

Vi deler en felles erfaring, et kollektivt minne. For det skjedde her hos oss, i vårt eget lokalmiljø.

Går videre

Nå er det gått 5 år. Livet på Ringerike går videre. Men det vil aldri bli helt som før.

Noen må bære på sorg og savn resten av livet. Noen må leve med sterke inntrykk. Og noe er blitt viktigere.

Nå er det gått 5 år. Livet på Ringerike går videre. Men det vil aldri bli helt som før.

Tilfeldigvis skal jeg tilbake til Sundvollen hotell den 23. juli. Jeg skal vie et ungt par som tror på kjærligheten og fremtiden.

Det oppleves ekstra sterkt å få lov til å lyse velsignelsen over dem akkurat her akkurat denne dagen.

Dattera mi skal på sommerleir på Utøya i år. Jeg kjenner at jeg ikke er uberørt, jeg klarer ikke la være å tenke på mødrene jeg møtte for 5 år siden.

Samtidig kjennes det riktig, og viktig. Jeg gleder meg over engasjementet og bekymringsløsheten hun drar dit med. Det forteller meg at livet og fremtidshåpet er sterkere enn ondskap og motløshet.

Enda nærmere

Livet går videre. I løpet av disse fem årene er verden kommet enda nærmere.

Vi vet mye mer om mennesker som er blitt drevet på flukt på grunn av onde regimer, og vi kan identifisere oss med steder der mennesker er blitt rammet av tilfeldig terror.

Ingen ting kan hindre kjærligheten i å virke, ikke en gang døden. Det er vår lærdom etter 22. juli 2011, og det er vårt håp! Vi skylder hverandre å aldri glemme det.

Kanskje blir vi villedet til å tro at hatet er den sterkeste kraften i denne verden.

Da må vi ikke glemmer noe veldig viktig vi erfarte i dagene etter 22. juli 2011: Samholdet. Godheten. Rosetogene. Det trassige håpet om at kjærligheten er sterkere enn hatet.

For kjærligheten er den sterkeste kraften. Ingen kraft og ingen makt kan hindre et menneske å elske eller å bli elsket. Ingen ting kan hindre kjærligheten i å virke, ikke en gang døden. Det er vår lærdom etter 22. juli 2011, og det er vårt håp! Vi skylder hverandre å aldri glemme det.

Dette er løftet vårt fra bror til bror:

Vi vil bli gode mot men'skenes jord.

Vi vil ta vare på skjønnheten, varmen,

som om vi bar et barn varsomt på armen.

LES OGSÅ:

Kristin Moen Saxegaard

Prost i Ringerike

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags