Miljøaktivister før og nå | Terje Olsvik

Terje Olsvik skriver om miljøbevissthet i dette leserinnlegget.

Terje Olsvik skriver om miljøbevissthet i dette leserinnlegget. Foto:

Artikkelen er over 1 år gammel

– Jeg er ganske sikker på at det om en stund vil dukke opp flere kritiske røster, som på nåværende tidspunkt ikke våger eller orker å stå fram med sine meninger, skriver Terje Olsvik i dette leserinnlegget.

DEL

LeserinnleggFør i tiden var noen av kleskjennetegnene på naturvernere og miljøaktivister; fjellstøvler, røde anorakker, militærklær og islendere.

De som var så heldige at de hadde en kjæreste fikk gjerne en strikket genser så stor at det var plass til et helt kollektiv. De som var så heldige at de hadde skjegg, lot det gro som skjegglav, -og med en hårpryd som et skogtroll.

Alle klærne luktet leirbål og svette, etter overnattinger og demonstrasjoner for å verne vassdrag og naturområder mot unødvendig rasering – til og med i Spålenområdet.

De fleste slet ut et par treningsracere og da DBS sin første offroadsykkel kom, veide den 15 kilo, minst.

Den gang syklet de fleste studentene til lesesalene og forelesninger. Det var den gang man måtte være på lesesalen klokken 8.00 for å få plass.

Terje Olsvik

Flygeblader

De skikkelige politisk/foreningsaktive hadde allerede kopiert dagens flygeblader, skrevet paroler på metervis av gråpapir, eller annen info på pappkartonger i alle regnbuens farger. Deretter var det å stå på stands noen timer for å nå fram med budskapene.

Dette var til og med før gjenbruksbølgen slo sine slag inn over landet og ble akseptert blant vanlige folk.

Jeg kjøpte min første velbrukte skidress med et gammelt skiforeningsmerke, ikke på Fretex, men den gang navnet var Elevator, og lå i Pilestredet. Dette var før Jenny Skavland begynte å tjene gode penger på omsying av klær, og vestkantfolket fikk kjøpt billige merkeklær.

Innspilling av Charles Dickens filmer kunne derimot startet umiddelbart. Kulissene og karakterene var på plass i den trange og velfylte butikken.

LES OGSÅ: Her får skoleelevene være med på å tegne kartet rundt Ringeriksbanen

Nei til glassfiberski

Glassfiberski var derimot fy – det var treski som fortsatt gjaldt, og de skulle slites ned til siste flis.

Årene gikk, studielånet ble betalt ned – og endelig skulle egen bil kjøpes.

Dieselbilene hadde utviklet seg, den svarte røyken fra eksosrøret og traktorlyden var blitt mindre.

Kristin Halvorsen proklamerte at nå var det dieselbilene som skulle frelse verden, ikke bare fra CO₂, men visstnok også fra de fleste av jordens problemer. Diesel var løsningen – bensin er skadelig – gå og kjøp dieselbil, dersom du vil redde verden!

Og folket fulgte statsråden som gode, lydige apostler skal gjøre – og sov godt fordi de hadde gjort sitt for en bedre klode.

Men hvor mange dieselfyllinger varte denne drømmen?

Ikke mange – før NOx plutselig dukket opp fra det kjemiske vokabularet.

Og resten er historie.

LES OGSÅ: 6,6 milliarder i økte avgifter med Frp i regjering

Økt bevissthet

Nå til dags er miljøbevisstheten større enn noen gang. De fleste arter og naturområder har sine støtte- og beskyttelsesgrupper. Juletreet kildesorteres til siste glitter og barnål, plast samles inn fra hav og strand, og til med lokale hundebæsjeposeinnsamlere gjør sine viktige bidrag til et bedre og renere nærmiljø.

Men de som derimot topper miljøbevisstlisten i vår tid, er de med høy sigarføring i Teslaer. De dyrkes og framheves for sin ansvarstangen for jordens framtid og kommende generasjoner, og er så proppet med Teslasteroner at de kjører fra Asker, gjennom åpne bommer til sine gratis parkeringsplasser, på noen få minutter.

Det har nå blitt så vanskelig og dyrt å være miljøbevisst at staten så seg nødt til å kjøpe seg goodwill hos mennesker som man visste ville bli positive, dersom de fikk en racerbil som leketøy.

I Teslaene er det garantert ikke rester av barnåler eller lukt av leirbål. Men parfyme og hvite snipper er det garantert nok av i de oversubsidierte doningene.

Når småkongene, som i vikingtida var kjøpt og betalt med gullkantede avtaler, ville de fra lavere lønnsklasser følge etter i enklere utgaver.

Gulrøtter

Solvik-Olsen liker å bruke uttrykket «heller gulrøtter enn pisk». Det han glemmer å fortelle er at gulrøtter ikke er gratis og at det er andre som må betale for gulrøttene, enn de som får de. Dessuten endres gulrøttene raskt til pisk når stadig flere bommer dukker opp og mange føler at de faktisk må kjøpe elbil. Stadig flere i Gran har blitt bommet inne. Nå står Jevnaker for tur. Om ikke lenge kommer bypakken rundt Hønefoss.

Etter hvert så vil gulrøttene bli så små når de skal deles på så mange, at piskene vil måtte brukes mer og mer effektivt for å få regnskapet til å gå opp.

Men det jeg er spent på er om historien vil gjenta seg.

Jeg er sikker på at da dieselbilen fikk frelsesstempelet var det mange som visste om de negative sidene, men som av en eller flere grunner holdt inne med det de visste.

Jeg er faktisk redd for at dette også gjelder i elbil-politikken.

Jeg er ganske sikker på at det om en stund vil dukke opp flere kritiske røster, som på nåværende tidspunkt ikke våger eller orker å stå fram med sine meninger.

Løsning på det meste

Historien viser at dyrkelsen og håpet om en frelser som skal være løsningen på det meste, hindrer og setter ofte en stopper for mange verdifulle, kritiske og viktige innspill fra folk som har kunnskap og viten om ny teknologi.

Enn så lenge får jeg ta på meg min gamle islender, som av en eller annen grunn nå strammer mer over magen enn noen gang, og drømme meg tilbake til den gang da, - og med ønske om at det fortsatt vil være mange, små og store, som brenner for et bedre miljø for framtiden. 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags