Gå til sidens hovedinnhold

Terje Olsvik: Kongen, Holmenkollen og folkefest

Artikkelen er over 3 år gammel

Leserinnlegg Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Intet kongebilde i verden er vel mer kjent enn da Kong Olav under oljekrisen i 1973, den 16. desember klokken 9.50 tok Holmenkollbanen fra Nationaltheatret stasjon, for å gå på ski fra Voksenkollen.

På Majorstua stasjon fire minutter senere, kom unge frøken Berit Okkenhaug i fullt firsprang, heseblesende og gispende etter luft. Ikke fordi hun var på joggetur eller på flukt fra en forfølger, men rett og slett for å nå den banen som sto langt der borte på perrongen.

Muligens ble hennes yrkesvalg påvirket av det som ett minutt senere skulle skje, der hun muligens tolket dette som om «undrenes tid er ikke forbi, jeg tar dette som et tegn på at jeg skal bli – prest».

Hun fikk kastet seg inn døra i det banen startet opp, og til hennes store forundring var det en ledig plass ved siden av en litt eldre mann, ikledd velbrukt skiutstyr.

Da herren så tok opp en nystrøket 10-kroneseddel og strakte høyre arm til konduktøren og sa «en voksen til Voksenkollen» så så hun underet, hun hadde fått plass ved, ikke kongens bord, men ved Kong Olavs høyre side på togsetet.

Og blitsregnet startet. Pressen var nemlig blitt bedt med på denne turen, som for øvrig var Kongens eneste Holmenkollbanetur.

I alle år har jeg visst at dette var et arrangert bilde, med den klare hensikt, å bygge opp om bildet av Folkekongen. Men tenk om Kong Olav hadde sagt som følger: «Og så vil jeg gjerne betale for denne unge damen, som sikkert er student med høyt studielån, og la henne få tilbake vekslepengene så hun har noen minnemynter med trykk av meg på, ja som – minne». Men den så han ikke, dessverre.

Trangere enn for en sild i tønne

Og hvorfor visste jeg at dette var en spesialoppsatt kongevogn, etter kun et lite øyekast?

Jo, i min barndom var det lettere få tolv rette plassert på tippekupongen på onsdag, enn å få en ståplass på Holmenkollbanen i skihelgene.

Den lange køen startet på den lange perrongen, så fulgte marerittet å få festet ski og staver i stativene utenfor vognene med noen tjukke lærreimer som måtte strammes skikkelig, deretter å finne igjen vottene som hadde falt ned på perrongen i kampens hete, prøve å finne skiturvennene og deretter presse seg inn, før dørene trykket deg flat.

Den gang var det noe som het konduktører, som på en slangelignende måte ålte seg gjennom ryggsekkbærende sportsfolk med selbustrømper og som gjorde det slik at vanlige folk i motsetning til i dag, enkelt og greit kunne betale billetten. Husk dette var før datatiden som skulle forenkle hverdagen for folk i alle aldre. Ikke var det ekstra påstigningsgebyr heller.

En sild i en tønne hadde det romsligere enn skientusiaster på vei til Frognerseteren stasjon.

Så at Kong Olav satt på eget sete, til og med med en ledig plass ved siden av – var gjort i stand for pressefotografene.

Og siden den gang har jeg alltid vært bevisst på medienes store muligheter til manipulasjoner, dessverre i større og viktigere saker enn denne baneturen, og dessverre med enda større gjennomslagskraft i disse facebooktider.

For å avslutte historien om unge frøken Okkenhaug, så tror jeg faktisk at hun i sin prestegjerning alltid startet sine prekener som følger: «Da jeg tok banen på vei til kirken i dag så ...»

Beruset oppførsel

Men, de som derimot var på vei ned fra Holmenkollen forrige lørdag, fikk tydeligvis en litt annen service.

Selv om banen har eksistert i 120 år og Holmenkollrennene i 126 år så kan man vel ikke forvente at det er laget en skikkelig transportplan for disse spesielle folkefestdagene. Maks 12.000 personer i timen med bane og resten på en trang bilvei, da bør det vil ikke komme som en overraskelse at det dessverre også havner folk der de ikke bør være.

Det klages over at det noen ganger (de fleste) er få tilskuere på arrangementene, men når folkemassene virkelig har reist seg fra tv-stolene og mange stiller opp både fulle og i full mundur, for i dobbelt forstand virkelig å gå ut å feste – så blir det galt det også – særlig på hjemveien.

Nei, det er ikke greit å oppføre seg som beruset lenger.

Ute på gatene en sen nattetime i Hønefoss, kommer politiet og kjører deg hjem, på statens regning – selvfølgelig. På en vanlig enkel konsert skiller man seg også ut, og blir sett rart på dersom man sklir på dansegulvet med promille. Og blir du tatt for litt vaklende dødsfarlig kjøring med promille så blir det til og med bot.

Drikk hjemme

Så et lite innspill til hvordan gjøre hjemreisen bedre for folk flest, og spesielt der man ønsker at barnefamilier kan oppleve noe gøy sammen, kan jo være at flest mulig er edruelige, og har du trøbbel med alkoholen bør du kanskje heller sitte i heimen å drikke.

Og skulle du være så uheldig å ha sprengt promillegrensa bør du kanskje heller overnatte i nærmeste telt langs løypa, eller her i Hønefoss – ta drosje hjem.

Kongen i Kollen

For pass på:

Vi vet jo at Kong Harald og prinsesse Astrid er i Kollen hvert eneste år. Dersom du er litt sigen og plutselig finner en ledig plass på Holmenkollbanen etter femmila neste år – så hadde jeg overlatt den plassen til min verste kamerat og sett hva som hadde skjedd.

Da hadde nemlig sjansen vært meget stor for at nettopp din verste fiende hadde blitt fotografert, halvsovende i fanget på vår nye Folkekonge, eller liggende gjennomvåt med fortsatt Kollenbrølet intakt – i armkroken til prinsesse Astrid – og garantert fått førstesideoppslag verden over – de neste 50 årene.

Flere meninger fra Terje Olsvik:

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.