Gå til sidens hovedinnhold

Jeg tok meg friheten til å lage et alternativt hendelsesforløp om sykkelgutta i skogen | Axel Rosenberg

Artikkelen er over 3 år gammel

Det kan virke som om sykkelbarnas foreldre har gjort noe riktig; de har motivert barna til å dra ut i naturen, være i aktivitet, og utfordre seg selv og hverandre i meningsfylt leik, sier Axel Rosenberg.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I sitt innlegg 8. oktober ber Iselin Nordenhaug oss foreldre om å stoppe barnas terrengsykling i skogen. Hun spør også hva foreldrene lærer dagens barn og unge om det å ta vare på skogen i nærmiljøet.

Basert på episoden Nordenhaug refererer til, er min første innskytelse at det kan virke som om sykkelbarnas foreldre har gjort noe riktig; de har motivert barna til å dra ut i naturen, være i aktivitet, og utfordre seg selv og hverandre i meningsfylt leik.

Min andre innskytelse er at det er mange ulike måter å møte våre medmennesker på. Som friluftslivsveileder og pedagog ser jeg et kjempestort læringspotensial i historien til Nordenhaug.

For er det gitt at det måtte ende med å ta gutta på fersken og rive hoppene de hadde bygd? Nei. Jeg tenker at dette også kunne endt riktig så godt – for alle parter.

Derfor har jeg tatt meg friheten til å lage et alternativt hendelsesforløp. Kanskje kan både Nordenhaug, «sykkelgutta», foreldre og andre lesere lære noe nytt.

Biografi for Axel Rosenberg 

Skogens nye venner

I helgen var jeg på besøk hos mine foreldre, og gikk meg en tur i skogen som min familie eier. En skog som jeg har svært gode barndomsminner fra. Mens jeg gikk der og mimret ble jeg plutselig oppmerksom på noen hjulspor som blandet seg inn med fotsporene på stien. Så hyggelig å se at skogen blir tatt i bruk på forskjellig vis, tenkte jeg. Enda godt at det er sykkelspor – forskning har jo vist at det ikke er noe som tyder på at sykling er mer skadelig på naturen enn andre aktiviteter som for eksempel turgåing.

Like bortenfor kunne jeg se at noen hadde gjort seg flid med å bygge et hopp av jord. Det må være noen tøffe barn som har gjort det der. Synd at de ikke er her nå, for det hadde vært gøy og sett hvordan dette fungerte, tenkte jeg, og bestemte meg samtidig for å komme tilbake litt senere på dagen i håp om å treffe byggmesterne.

Etter lunsj gikk jeg tilbake og skjønte raskt at nå var det liv og røre i skogen – jeg hørte dem lenge før jeg så dem. Det var to gutter som syklet opp og ned bakken, noen ganger hoppet de, andre ganger skrenset de. De virket glade og fornøyde. Så flinke dere er til å sykle!, sa jeg. Gutta smilte litt sjenert. Er det dere som har bygd hoppet også? Stillhet. Joa, det var de som hadde bygd hoppet kom det etter hvert fram.

Vel vitende om tidligere konflikter mellom gående og syklende i Oslomarka, spurte jeg om gutta kjente til allemannsretten. Nei, den kjente de ikke til. Jeg forklarte at allemannsretten gir rett til aktivitet og ferdsel i utmark, og at det i utgangspunktet er lov til å sykle hvor man vil i skog og mark, så lenge man holder seg på etablerte stier.

Dere sykler jo på stiene, så da går det fint, sa jeg. Jeg lurte på om de hadde spurt grunneieren av skogen om lov til å bygge hopp, noe de ikke hadde gjort. Da sa jeg at nå hadde de flaks, for det er foreldrene mine som eier skogen, og at det var greit for dem at de bygde hopp, men kanskje ikke midt i stien.

Det kan fort bli problematisk for noen med barnevogn å komme forbi. Jeg foreslo derfor at vi møttes om 1 time og at alle tok med spader, så kunne vi flytte hoppet slik at det ikke kom i konflikt med andre brukere av stien og skogen. «Blir DU med på det?» spurte gutta storøyd. «Selvfølgelig», svarte jeg.

Vi gikk hver til vårt og hentet spade. Jeg puttet en sjokoladeplate i lomma. Litt muntrasjonshjelp kan komme godt med når en voksen bestemmer at man må flytte på egne byggverk. Når jeg kom tilbake var gutta allerede i gang med å spa. Sammen fant vi en fin plassering av hoppet slik at det ikke var i veien for andre turgåere. Jeg så at gutta også hadde tatt med seg en sag og spurte hva de skulle med den.

De forklarte at det var litt uoversiktlig med alle greinene i området. Det var vanskelig å se andre turgåere når de kom syklende. De lurte på om de kanskje kunne de ta bort noen greiner her og der slik at sikten ble bedre? Så unngikk de å komme syklende i stor fart når det kom folk gående? God idé, sa jeg, og fortalte at det var et godt eksempel på praktisering av allemannspliktene, som blant annet sier at man skal vise hensyn til andre friluftsfolk.

Når vi var ferdig med både graving og kvisting tok jeg fram sjokoladen og delte ut. Vi småpratet litt og det var tydelig at gutta trivdes her ute i skogen. I denne skogen har jeg gått siden jeg var liten, og jeg har gode barndomsminner herfra. Det tror jeg dere kommer til å ha også, så mye dere leiker her, sa jeg.

Gutta bare smilte. Før jeg går må jeg nesten få se at hoppet vi har bygget fungere, sa jeg. Gutta var ikke vonde å be, og en etter en satte de utfor. Hoppet fungerte perfekt!

Jeg takket for samarbeidet og ruslet hjemover. Besøket hos mine foreldre hadde tatt en uventet vending – til det bedre. Jeg hadde fått meg to nye venner som jeg visste ville ta vare på og passe på skogen vår. I det jeg svinger ut av gårdsplassen blir jeg stoppet av to gutter på sykkel. Det var sykkelgutta mine. Jeg sveiver ned vinduet og blir overrakt et kort. På kortet sto det: Granskogen Terrengsykkellag. Medlem nr. 3. Iselin Nordenhaug. LIVSTIDS ÆRESMEDLEMSKAP.

Les også

– Sykle på asfalt? Nei takk – her er det stier som gjelder!

 

Stivett-reglene

Til alle dere som trives ute på sykkel i skog og mark, anbefaler jeg å følge stivettreglene til Norsk Organisasjon for Terrengsykling (NOTS). De sier følgende:

1. Vær omtenksom og hyggelig i møte med turgåere.

2. Du har alltid vikeplikt for fotgjengere.

3. Begrens farten slik at du ikke er til fare eller ulempe for andre, særlig langs veier og stier som innbyr til høy hastighet, eller i uoversiktlige partier.

4. Brems ned til gangfart i god tid før du passerer andre på en smal sti.

5. Ikke lag nye spor, dersom du ikke har ferdigheter til å forsere en hindring, gå av sykkelen.

6. Unngå å sykle på spesielt sårbare stier like etter perioder med mye nedbør.

7. Ikke lag stien bredere ved å sykle utenom vanndammer eller hindringer.

8. Bær sykkelen gjennom myrområder slik at det ikke dannes dype spor.

9. Ikke lås bakhjulet i bratte nedoverbakker.

10. Dersom to syklister møtes i en bakke, har den som sykler oppover forkjørsrett.

God tur!

LES OGSÅ: Naturen er til for å brukes

Les også

Friluftsråd-leder: – Det er tillatt å sykle på stier

 

Kommentarer til denne saken