I hele vinter har vi trosset blåholkas utfordringer på tur med hund i bånd og ispigga boots på beina. Det har gått strålende.

Men det er uomtvistelig bevist, herved, (og forhåpentligvis) en gang for alle, at de fleste ulykker skjer i hjemmet.

Under mottoet med hue under armen ( og deretter armen i bind).

Gebrekkelige damer av litt eldre årgang skal være årvåkne når de våkner tissatrengt og må frekventere badet. Spesielt med tanke på litt høy dørterksler mellom bad og gang. Det er fort gjort å feilberegne steghøyde. Og det var akkurat det vi gjorde.

I panikk over å unngå å falle over et trangplassert hundebur med sovende amerikansk cocker tar man i slike øyeblikk et lett sidestepp, snubler enda litt mer, og faller hjelpeløst mot parketten med venstre håndledd som ubrukelig støtpute.

Knakk, sa det. Det gikk jo som det måtte gå. Og det var relativt midt på natten. Hadde de påpasselige førstehjelperne på legevakten sett oss da, hadde de beordret ispose, to paracet og umiddelbart innrykk på legevakt for nærmere konsultasjon og oppfølging av det som garantert var et brudd. Det skjønte vel vi i sovetåka også. Men;

Vi beit tenna sammen, svelget et par- tre paracet, og ventet til morgengryet med å oppsøke de gode hjelperne. Da sto håndleddet og hånte oss hovent i en merkelig vinkel. Det er ikke vanskelig å tenke seg hva som ble fortsettelsen av de nattlige feilsteg.

Konsultasjon. Røntgen. Bedøvelse i bruddflater. Strekking for å få bruddet i vater. Gips. Ny røntgen. Ny konsultasjon. Innleggelse. Operasjon. Alt, helt på skinner på et sykehus som bare har oppofrende, dyktige medarbeidere på alle plan som vet hvordan de skal berolige og reparere en lett gebrekkelig godt voksen dame som stolprer rundt i nattemørket.

Nå har hun lært. Både å dusje med armen i brødpose, smøre brødskiver og kokkelere med en hånd og overlate til gubben å gå tur med vilter firbeint, og hvordan man skal dosere smertestillende for å sove om natten. Og nå; -Lykkelig over å være tilbake på jobb.