Jeg var opprinnelig positiv til Jonas Dahlbergs monument over terroren på Utøya.

Men ved nærmere ettertanke har jeg nå forandret oppfatning.

Jeg synes fremdeles ideen er god, at det å skjære et snitt i odden kan fungere som en påminnelse om lidelse og tap.

Når monumentet ikke fungerer overfor de naboene som på liv og død selv var involvert i hendelsen, har kunstneren rett og slett ikke lyktes.

Problemet er bare at dette kunstverket gjennom sitt monumentale format, sin plassering og sitt uttrykk ikke greier å etablere en stor nok avstand til det som skjedde i 2011.

LES OGSÅ: Kunstkritikere støtter naboene

Monumentet fungerer rett og slett ikke som en symbolsk representasjon av hendelsen, men som en ny hendelse.

Med sitt sår-i-naturen-preg griper det inn i virkeligheten på en altfor konkret måte, og framstår mer som et monument over selve terrorhandlingen enn som et monument over dem som ble terrorens ofre.

God kunst skal hjelpe oss til å bearbeide tap, ikke gjenoppleve tapet på nytt, slik jeg er redd dette monumentet vil komme til å gjøre.

Det er altså ikke riktig som regjeringen hevder, at kunstfaglige og menneskelige hensyn står imot hverandre i denne saken.

Når monumentet ikke fungerer overfor de naboene som på liv og død selv var involvert i hendelsen, har kunstneren rett og slett ikke lyktes, uavhengig av hva ekspertene i Koro, Kunst i offentlige rom, måtte mene om saken.

LES OGSÅ: Kraftige reaksjoner på vedtak om Sørbråten-minnesmerke: Naboer sier de vil flytte

Estetikken har altfor lenge trumfet etikken. La oss håpe at det ikke også vil skje i rettssaken om utøyamonumentet. Kunst og menneskelighet burde ikke være uforenlige motsetninger, men to sider av samme sak.

SLIK FORKLARER KUNSTNEREN MINNESMERKET:
– Ville ikke demonisere Utøya