Jeg har aldri skjønt meg på folk som får hjemlengsel når de er ute og reiser. De har et helt fremmed sted lagt foran seg, klart for å bli utforsket, og så lengter de hjem til hverdagen?

Når man er på et nytt sted kan det føles som om man er i et annet liv. Livet er altfor kort til å være fanget i bare ett liv, så hvorfor vil man ikke pakke så mange liv inn i dette ene som mulig?

Jeg angrer så inderlig på at jeg ikke tok et år av videregående skole i utlandet.

Bare tanken på hva jeg ville gå glipp av hjemme holdt meg tilbake. Jeg må himle med øynene når jeg tenker på dette nå. Det nye man vil oppleve vil uten tvil veie opp for det man eventuelt går glipp av, som mest sannsynlig ikke vil ha noe å si i det store bildet uansett.

Så hvis du leser dette og vurderer å studere i utlandet, men er redd for hva du vil gå glipp av sosialt, så drit i den bekymringen.

Beklager klisjeen, men er ikke livet egentlig en reise? Dersom man konstant er redd for å risikere ting, blir man så lett fanget i kassetten av identiske dager som aldri slutter å spille.

Kanskje det å ta et år i utlandet skremmer vettet av deg, men det er det du egentlig trenger.

Hvis du konstant tar den trygge veien, så vet du ikke hva du kan finne dersom du for en gangs skyld velger noe litt utrygt og fremmed. De fleste, meg selv inkludert, er veldig flinke til å velge det som er nært og kjært, men jeg er overbevist om at det er ikke det man utvikler seg av.

Studere og bo i utlandet er definitivt noe jeg har lyst til senere i livet. Noen søker det stabile A4-livet, med et kjærlig ekteskap og pliktoppfyllende barn. Andre er mer rastløse, og har helt andre bilder om hva drømmelivet er.

Jeg kan ikke fatte hvordan noen ønsker å falle inn i kategorien «A4». Det skremmer meg helt utrolig mye, tanken om å bli en slave av den hverdagslige rutinen. Følge rytmen av plikter dag inn og dag ut. Fanget i et liv som egentlig føles ut som den samme dagen på repeat.

Så, til tross for alle klisjeene her, så vil jeg oppfordre til å faktisk ta noen ikke så gjennomtenkte valg.

Kanskje det å ta et år i utlandet skremmer vettet av deg, men det er det du egentlig trenger.

Jeg føler alle har godt av å oppleve hvordan det er å være redd og ikke ha kontroll.

Frigjøre seg fra slaveriet man selv skaper i sin egen hverdag. Og ja, selv om Norge er et vakkert land, så er det andre kulturer å oppleve, steder og se og mennesker å møte.

Og den siste, men kanskje viktigste klisjeen å huske på: livet er altfor kort.

LES FLERE PULS-KOMMENTARER: