Det føles virkelig godt å kunne takke og gratulere KrF for at de lyktes med innføringen av lærernormen i statsbudsjettet 2018.

«Røykelovseieren» fra 1973 er vanskelig å slå. Men denne lærernorm-seieren tror jeg også vil gå inn i KrF-historien som noe de kan være stolte av, fordi denne også kan bety mye positivt for veldig mange.

I første omgang maks 21 elever i snitt fra 5. til 10. trinn per lærer.

Motstanderne av denne tallfestingen har i mange år brukt tvilsomme forskningsresultater for mer enn de er gode for, til å argumentere for at læringsresultatene i svært liten grad er avhengig av elevantallet.

Terje Olsvik

Statsminister Solberg er fotballtilhenger og hennes argumenter når det gjelder lærertetthet i skoleverket gjelder i hvert fall antall trenere/voksne i støtteapparat for å få 11 voksne godt betalte idrettsfolk til å lage mål. Voksentettheten utenfor banen har tydeligvis ingen betydning for resultatet! Det norske landslaget ligger fortsatt meget langt nede på rankingen.

Men når gode kulturinnslag fra lokalmiljøet skal presenteres, brukes ofte kulturskolens elever. De samme elevene undervises på dagtid i grunnskoleklasser med kanskje 30 elever, med krav om varierte, tilpassede og praktiske opplegg. På kveldstid har de enkeltundervisning i 20 minutter av topp utdannet lærer. Man trenger ikke mange nye forskningsrapporter for å finne ut hvor og når læringsutbyttet er best.

LES OGSÅ: Regionen får 11 nye lærerstillinger 

Uoverveide vedtak

Altfor mange uoverveide vedtak og finurlige satsingsområder har i årenes løp blitt trøkket nedover hodene på skolens folk. Dessverre virker det også som om mange av disse vedtakene har blitt fattet av folk som ikke har hatt kritt på fingrene eller folk med lærerutdanning og som av en eller flere gode grunner ønsket seg nye utfordringer, kanskje fordi de ikke maktet de utfordringene som var i klasserommet.

Dette lærernormvedtaket håper jeg kan være starten på vedtak som er fattet på grunnlag av ønsker fra dem som vet hvor skoleskoen trykker.

Noen av forbedringsmulighetene som lærernormen kan gi:

Færre elever vil gi bedre muligheter for at læreren ikke lenger snubler i ungdomsskoleelevers lange, urolige bein, sekker eller pc-ledninger, når han skal gi individuell veiledning.

I løpet av en dag kan elevantallet hun skal undervise på en dag, synke fra nå kanskje 110 til muligens 75. Det sier seg selv at en lærer har litt bedre muligheter for å nå fram med den faglige undervisningen og lykkes bedre med de psykososiale utfordringene.

LES OGSÅ: – Lærere, vi ser at dere favoriserer 

Mer nærhet

Elevene får mer nærhet til hverandre og læreren, og mulighetene for roligere arbeidsforhold blir større.

Ved utviklingssamtalene vil lavere antall foresatte gjøre det litt enklere å komme under huden på dem, og dermed lettere kunne gi de foresatte gode råd og korrigeringer for hvordan man følger opp skolearbeidet best mulig hjemme.

Om denne lærernormen vil lykkes, er selvfølgelig avhengig av mange faktorer.

For det første er det ikke sikkert at nåværende elevtall nødvendigvis fører til deling i mindre klasser. Kommuneøkonomien kan vanskeliggjøre gjennomføringen. Dette er i så fall ikke noe nytt, da samtlige skolesatsinger de siste 40 årene sjelden har ført til ekstra og tilstrekkelige økonomiske midler for at satsingen skal lykkes.

Kvalifiserte lærere er allerede en meget stor mangelvare, da mange med lærerutdanning ikke orker å se framfor seg et langt liv med og for andres unger.

Mange nåværende lærere skal videreutdanne seg, og det utdannes på langt nær det antallet det vil være bruk for. Så det vil uten tvil fortsatt være et meget stort behov for ukvalifisert undervisningspersonale i lange tider framover for å gi et så godt «krisetilbud» som mulig.

Kjent mangel

Denne lærermangelen har toppolitikerne visst om i mange år. De er ikke dumme eller uvitende. Departementene har overflod av topp kvalifiserte mennesker i dressjakker og nypussede sko, som med enkle tastetrykk i mange år har sett at for eksempel realfagutdannede fra universitetene knapt søker jobb i skoleverket.

De har ikke spurt de 27.000 med lærerutdanning, som ikke ønsker å jobbe et helt liv i klasserommet, om å få ærlige og oppriktige svar på hvorfor de ikke ønsker å ha «den viktigste jobben som finnes», som toppolitikerne elsker å uttrykke det med et «klappepåryggen-ståpå-takkforatdetfortsatternoensomvilhadissejobbene-sleskt-smil».

Men det er kanskje på tide å seriøst stille disse meget viktige spørsmålene, selv om det er farlig sent:

1: Hvordan få unge mennesker til å jobbe et langt liv med elever framfor de mange utrolige spennende, verdsatte og godt betalte yrkesmulighetene som er i dag.

2: Hvordan få utdannede til å stå i kateterfronten og daglig forsøke å levere topp undervisning og ikke minst topp resultater med en elev- og foresattemasse der mange ofte heller ønsker mer tid på f.eks. facebooksladder, treninger, nye romanser og selvrealisering enn å svette sammen med ungen over leksene.

3: Hvorfor er det så mange lærere som ser seg nødt til å gå ned i stillingsprosent?

4: Hvordan få de gamle lærersliterne til å legge igjen og presse ut den siste rest av arbeidskraften sin for elevene, før hun går på den siste smellen og må bæres ut.

Det er disse viktige utfordringene som må løses først, før man åpner for at flere og flere skal forske på alle mulige deler av skolehverdagen.

Jeg har sittet på utallige foredrag holdt av folk som har funnet den endelige løsningen på et eller annet problem i skolen. Det som ofte går igjen er at de har funnet en god løsning som passer meget godt for en bitte liten gruppe – og som har en lærer som jobber 20 prosent.

Et av toppfordragene var «hvordan oppnå godt samarbeid/kontakt med foresatte», holdt av en knapt uten skoleerfaring. La dem i hvert fall få brukt sin nye forskning ved å la dem jobbe rundt på en mengde skoler og løse utfordringene i praksis.

En motivasjon

Så etter mitt syn var dette en meget viktig og overraskende seier, der et parti nær sperregrensa langt på overtid i forhandlingene greide det kunststykke å få inn en fulltreffer på makta.

La dette være en motivasjon for det store videre arbeid som må til for å løse de forannevnte primærutfordringene som finnes i skolen, der det vil bli nødvendig med en omprioritering av hva lærerutdannede brukes til i samfunnet og selvfølgelig også omprioriteringer av pengebruken i samfunnet, til beste for elever, foresatte, pedagogisk personale og samfunnet.

Norge har nok penger når vi for eksempel har råd til å bruke x antall milliarder til nye kampfly eller for å bore hull i fjellet for å komme til kjøpesenteret i Sandvika på 20 minutter.

Vi skal heller ikke tro at utdanningslivet er så enkelt at en krone inn i skolen gir for eksempel én promille mer kunnskap, slik at man kan se resultatene direkte på Pisaundersøkelsen eller Nasjonale prøver året etter.

Men like viktig som et tall i en undersøkelse er de positive forbedringer i en skolehverdag som ikke kan tallfestes og lage diagrammer av – og det er jo de fleste.

Hør på grasrota

Men hør mer på grasrota, FAU og de deprimerte lærerfjesene som dukker opp med jevne mellomrom i avisa og prøver å få fram sitt budskap. De gjør det ikke bare for å komme i avisa eller med ønske om kun å mele sin egen skolebolle.

Det viktige med denne seieren er at det endelig har blitt fattet et vedtak som er ønsket av mange som er involvert i skolevesenet og som kan være starten på en vilje om å løse flere.

Og som røykeloven vil flere og flere innse at en god lov som prøver å løse de viktigste skoleoppgavene først, vil både minske og gjøre det lettere å løse følgesykdommene etter hvert.

For uten mange nok, helst meget dyktige lærere, som føler at de blir hørt, satt pris på og gitt så gode arbeidsforhold som overhodet mulig, så hjelper det verken med pc-er til alle eller nye læreplaner.