Skal religionskritikere fengsles? | Carl Müller Frøland

TILTALT: Leder i Sian, Lars Thorsen, er tiltalt for å ha spredt hatefulle ytringer.

TILTALT: Leder i Sian, Lars Thorsen, er tiltalt for å ha spredt hatefulle ytringer. Foto:

Av
DEL

MeningerNylig sto Lars Thorsen og Anne Bråten, henholdsvis leder og nestleder i SIAN (Stopp islamiseringen av Norge), for retten. I Oslo tingrett sto de tiltalt for overtredelse av straffeloven § 185 om «hatefulle ytringer».

Thorsen er tiltalt for å ha distribuert flygeblader hvor muslimer betegnes som «morderzombier» og som «notoriske seksualpredatorer» som «voldtar i epidemisk omfang». Bråten er også tiltalt for å ha ytret, i en appell foran Stortinget, at muslimer er «morderzombier og seksualpredatorer» og for å ha brukt betegnelsen «tilbakestående kultur» om islam; dessuten gjelder tiltalen mot henne at hun medvirket til spredningen av Thorsens flygeblader. Følgelig handler denne saken dels om ytringer om en gruppe (muslimer), dels om en religion (islam).

Både Thorsen og Bråten har anklaget muslimer for å være voldtektsmenn, og Bråten har i tillegg beskyldt denne gruppen for å være mordere. Hvis beskyldninger om slike alvorlige forbrytelser ble rettet mot navngitte muslimer, altså individer, ville det antakelig dreie seg om ærekrenkelser i sivilrettslig forstand.

Men i denne saken er altså beskyldningene rettet mot en gruppe. Thorsen og Bråten hevder at de bare sikter til noen muslimer, det vil si de som forholder seg bokstavtro til sine hellige skrifter – det som i Thorsens flygeblader kalles «gode muslimer». Aktor hevder derimot at ytringene er rettet mot alle muslimer.

Én ting kan fastslås: Vi har her å gjøre med det som på engelsk kalles group defamation – ærekrenkelse av en gruppe. Uansett om «gruppedefamering» har noen plass i norsk lovgivning, bør det av hensyn til ytringsfriheten trekkes et skarpt skille mellom beskyldninger mot grupper og individer.

«Gruppedefamerende» beskyldninger – om enn aldri så grove – er i all hovedsak for vidtfavnende og uspesifisert til å kunne skade individers omdømme. Hvis det imidlertid gjelder en svært liten gruppe, kan enkeltmedlemmer av den muligens rammes av beskyldninger mot gruppen som sådan. Men gruppen de tiltalte har ytret seg om (bokstavtro muslimer), er definitivt større enn som så.

Ifølge aktor fremmer de tiltaltes ytringer «ringeakt» og «hat». Hvordan kan retten i det hele tatt avgjøre om dette er tilfellet? Her ser vi et av de mange problemene når man anvender den svært upresist formulerte § 185.

Og uansett om ytringene kan sies å fremme slike følelser, bør det være lov å uttrykke enhver mening om muslimer og en hvilken som helst annen gruppe – så lenge det ikke dreier seg om en trussel om eller oppfordring til noen straffbar handling mot gruppen. Derfor representerer § 185 en illiberal begrensning av ytringsfriheten.

Uttalelsen om islam som en «tilbakeliggende kultur» gjelder derimot en religion, ikke dens fysiske tilhengere. Denne ytringen må betraktes som ren religionskritikk, en enda tydeligere kritikk av religionen islam enn de ovennevnte ytringene om muslimer. Religionskritikk begrenses ikke lenger av blasfemiparagrafen som ble opphevet i 2015. Selv om § 185 sikter til «religion eller livssyn», er dette ment å gjelde kun tilhengerne av religionen/livssynet.

Hvis Bråten blir straffet for sin eksplisitt islamkritiske ytring, viser dette på nytt at § 185 i praksis kan fungere som en blasfemibestemmelse. Det er flere eksempler på det samme i nyere rettspraksis.

Aktor begjærer ubetinget fengsel på 30 dager for Thorsen og på 45 dager for Bråten.

Det er oppsiktsvekkende at aktor ber om fengsling av personer som kun har framsatt rene meningsytringer. Ønsker virkelig staten anno 2019 å kaste religionskritikere i fengsel?


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags