10. desember 2015 stilte jeg en interpellasjon til ordfører Hansen med tittel «Internasjonale forpliktelser og nasjonale perspektiver».

Nå kan en spørre:

Har vi som bor i det fredelige Ringerike, internasjonale forpliktelser?

Svaret er ja! For vi har et svært spesielt areal, et stykke Moder Jord, ja en naturarv som er en av verdens viktigste innlandsvåtmarker. Arealet kom da også inn i Ramsarkonvensjonen i 1996 – en traktat Norge ratifiserte i 1974. Og faktisk er det i Europa vi har ødelagt mest våtmarker siden år 1900 – hele 60 prosent.

Våtmarkssystem

Blant kjennere kalles det Nordre Tyrifjordens våtmarkssystem med sine mange delområder i nord ved Storelva og i syd ved Kroksund.

Mange kjenner det kun via Storelva da de aldri har tatt turer inn i våtmarkssystemets rike forgreininger. Men det er en perle.

For allmennheten har arealets betydning vært underkommunisert siden det ble fredet.

Ja, knapt nevnt i de flotte turistbrosjyrene. Og likevel er det hjertet i den Ringeriksnaturen som tilreisende og tilflyttere tiltrekkes av, og ringerikinger flest er så stolte av.

Inntakt vannsystem

En kano er alt som trengs for å få del i et av verdens nærmest intakte vannsystem med meandrerende elveløp og rike våtmarker i alle retninger – et eldorado for ca. 230 av fuglearter, for fisk, rødlistede planter, insekter og mennesker som vet å innpasse seg.

Interpellasjon tok opp «Forprosjektet» til E16/Ringeriksbane. Her gis tre alternativer, det vil si et «valg» som skjærer et 100 meter bredt sår – uansett alternativ – gjennom det levende landskapet og inn i våtmarkssystemet.

Pest og kolera

Valget er av en av utbyggerne, Statens vegvesens prosjektleder Gert Myhren, treffende kalt for et valg mellom pest og kolera.

Ramsars rapport som vurderer utbyggingsplanene i «Forprosjektet», så til nød en delt løsning (der de ber utbyggerene føre veien et sted og banen et annet) som akseptabel ut fra det vern Ramsarkonvensjonen, og dermed det internasjonale samfunnet, gir.

Konkret pekes det da på en vei over Steinssletta og tog langs Monserud-linja med en trasé som går i tunnel på flere strekninger som avbøtende tiltak. En betingelse er da at det ikke legges jernbanebro over Kroksund, noe som vil gi både Steinsfjorden og fuglelivet et dødsstøt.

Økologisk dilemma

Da Norge har forpliktet seg til å følge Ramsarkonvensjonen, mener undertegnede at kommunen står overfor et økologisk dilemma og et prinsipielt spørsmål av nasjonal og internasjonal aktualitet, og at Ramsars svar tydelig endret premissene for trasevalget.

Svaret til ordføreren før jul nevnte ikke delt løsning og overhørte slik Ramsars tilrådning:

«Ringerike kommune forholder seg til den prosess som Jernbaneverk og Statens vegvesen har lagt etter oppdrag fra storting og regjering. Kommunestyret har fattet flere vedtak i denne saken og har i tillegg tatt initiativ til at prosessen gjennomføres som statlig regulering. Ramsar-rapporten har ikke i seg nye elementer, ukjente forhold eller nye prinsipielle spørsmål knyttet til gjennomføringen av Europavei 16 og Ringeriksbanen»...

Nasjonens forhold til Ramsar-konvensjonen og klimaforliket håndteres gjennom de prosesser som pågår i regi av Statens Vegvesen og Jernbaneverket. Der man eventuelt finner grunnlag for det, vil utfordringer løses med tilstrekkelige avbøtende tiltak».

Da valget til SVV og JBV igjen falt på Helgelandsmoen 4.2, stikk imot Holes og Ramsars ønsker, ser vi nå påny Ringerike kommune forsvare valget.

Ja, det er noe prinsipielt merkverdig i det at én kommune eller flere legger seg flat for et storting og en regjering som til de grader overser en internasjonal moralsk forpliktelse. Både naturødeleggelsene og vandaliseringen er dramatisk i vid krets der dobbelttraseen planlegges. I disse dager ser flere og flere dette.

En samlet miljøbevegelse, en rekke andre organisasjoner, såvel statlige (som NVE og Miljødirektoratet) som private (fiskeforeninger og bygdelag), enkeltpersoner og 4 partier – V, SV, Sp og MDG – har et annet syn på saken. Og for MDGs del gjelder dette alle ledd i partiet via fylke til Storting.

Det kan ikke iverksettes egnete avbøtende tiltak med de skisserte traseer samtidig som en ikke kan flytte Ramsar-området bort fra der traseene foreslås.

BAKGRUNN:

Optimalt klima

Planter og dyr trives nettopp her fordi jordsmonn, ferskt vann og klima er optimalt der de vokser, raster, hekker osv.

De naturgitte forhold er ikke noe som kan flyttes til et annet sted. Det er økologisk basisinnsikt når vi står overfor naturreservater og verdifull matjord. Ved Åkersvika – et mindre våtmarksområde med Ramsar-vern i Hamar – foreslår en å flytte trekkfugler til fordel for motorvei.

Hos oss er det biologiske mangfoldet så rikt at talen om avbøtende tiltak står fjernt fra bærekraftig forvaltning.

Å overlate beslutninger til SVV og JBV er å fraskrive seg ansvar og pålegge dem som etater oppdrag de innerst inne neppe ønsker.

Grunnlovsjubileet gav oss både grunn til å feire stolte demokratiske tradisjoner og en ny forsterket miljøparagraf, § 112, med et sterkt innhold:

«Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares.Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten. Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de ivaretar den rett de har etter forangående ledd. Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetningene».

Nasjonal forpliktelse

Dermed ser vi den nasjonale forpliktelsen i denne saken. Ringerike havnet for noen år siden på Robeks liste, og forhåpentlig er vi snart ute.

Men er vi blitt for vant med å la andre ta bestemmelser over hodene på oss? Om vi igjen lar oss drive til uvettige beslutninger, er det Montreux sin liste – skammens liste – som venter.

Der havner Ramsar-områder når de forvaltes uprofesjonelt og blir ødelagt.

Vi har pekt på de enorme miljømessige kostnadene, men også de reelle totale utbyggingskostnadene blir antagelig større.

Dessuten bør vi legge oss på hjertet at om vi ønsker vekst, møter vi to problemstillinger:

1. Spør du de som bor på Ringerike hva de liker best her, så svarer nesten alle flott natur.

2. Spør du de som har flyttet hit, er svaret det samme.

Å da ødelegge så store unike våtmarksområder, friluftsområder som Prestmoen og uerstattelige kulturverdier...

Vel, da kan vi spørre oss om hva slags vekst der er vi skal rigge for?