4. søndag i adventstiden.

Sist jeg var i Midtøsten og også besøkte Betlehem og hyrdemarkene, hvor gjeterne lyttet til engelens budskap om frelsekongens fødsel og til englekorets lovsang, kom jeg i snakk med en palestiner som solgte suvenirer i oliventre.

Mens han pakket inn en utskåret gjeter, sa han: «Du vet vel hvorfor englene kom hit til oss?»

Jeg svarte at Gud ønsker jo å inkludere alle, og at jeg hadde lært at gjeterne for 2000 år siden ble regnet som upålitelige og ble sett ned på av folk flest.

«Det stemmer det,» sa han, «gjeterne sikret seg mang ei lammesteik på ulovlig vis.

Men hovedgrunnen til at gjeterne fikk vite nyheten og Jesu fødsel først, er at Gud vet at vi som bor her utenfor Betlehem, vi er veldig løsmunnet! Alt vi hører, sier vi videre. Slik er det den dag i dag.»

Vi lo begge to, men da jeg gikk tilbake for å finne reisefølget jeg tilhørte, tenkte jeg på det å være «løsmunnet». Det er jo et veldig negativt ladet ord. Det å være løsmunnet kan ødelegge både fellesskap og enkeltmennesker. Jeg har ofte forbundet «løsmunnethet» med ondskapsfull sladder, baktalelse og ryktespredning. Løsmunnethet kan være en utspekulert hersketeknikk. Men der ved Betlehemsmarkene fikk dette ordet en positiv klang. For er det noe vi ikke bør holde tilbake, er det noe vi ikke bør være redde for å fortelle andre om, så er det de gode nyhetene om Gud har sendt verden en frelser, en som vil bety en glede for hele folket!

Nå til søndag, den fjerde søndagen i adventstiden, er det lovprisningsordene til den unge, gravide Maria som stanser oss. Den spontane lovsangen hun uttalte da hun møtte sin slektning, Elisabeth oppe i fjellbygden, og som også ventet barn, tross sin høye alder.

Maria sier i sin lovsang:

«Gud støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave.» Lukas 1, 52.

Gjeterne ved Betlehemsmarkene opplevde det samme.

De var de første som ble invitert inn på stallgulvet der Jesubarnet hvilte på halm og strå i en krybbe. Og hvordan viste Jesus seg å være, da han 30 år senere begynte sin offentlige gjerning? Jo, folket opplevde ganske raskt at han oppfylte profetien om «at Herrens tjener ikke skulle bryte et knekket siv og ikke slukke en rykende veke». ( Jesaja 42, 3) Jesus viste seg å være en ekspert på, den stor legen for, den visdomsfulle reparatør av, den barmhjertige frelseren for, sårbare menneskebarn på jorden.

Karl Marthinussen, tidligere biskop i Stavanger, sier i sitt kjente dikt: «Å, kunne jeg bare bli barn igjen når juleklokkene ringer.»

«Jeg bringer ei myrra, jeg har ei gull, jeg er ingen konge fra Østen.

Mitt fattige hjerte er alt jeg har, – så såre det trenger trøsten.»

Benytter anledningen til å ønsker Ringerikes Blads mange lesere, en velsignet Julehøytid!