De kalte det «Little Miami». I Famagusta på Kypros ferierte Brigitte Bardot og Elisabeth Taylor og Paul Newman. Det var sju stjerners hoteller og luksusliv. I dag er det en spøkelsesby. Etter krigen i 1974.

Den drøyt seks kvadratkilometer store tidligere turistmagneten ligger forlatt og ødelagt bak kveiler med piggtråd og glefsende røde plakater som varsler om forbudt område.

Bak piggtråden forfaller og forvitrer skyskraperhoteller, greske luksusvillaer og det som en gang var praktfulle kirker. Eneste adgang til byen er for tyrkiske soldater og FNs uniformerte voktere.

Som turist og besøkende på Nord-Kypros må du nøye deg med å skue elendigheten gjennom bussvinduene. Bussen, som geleider oss langs sperringene, får ikke engang lov å stoppe.

Vi visste hva som ventet oss på den nordlige delen av Kypros etter å ha besøkt området med endagsvisum en gang på slutten av 80-tallet. For vår bedre halvdel, som var turist i Famagusta i 1971, ble det en sjokkerende og vond opplevelse.

Hotellet han og vennegjengen bodde på, sto som en morken hulltann med behov for rotfylling. Stranden de solte seg på lå øde og forlatt. Bydelen de handlet i, restaurantene de spiste på, alt er ødelagt og til ingen nytte for noen. Og vil trolig aldri bli det heller.

FNs superforhandler, Espen Barth Eide, gjør i disse dager en beundringsverdig innsats for å få partene i tale på det som antagelig er verdens eneste delte øy med tydelig grense i Nikosia, det som en gang var øyas stolte hovedstad.

Der du kan passere med pass-sjekk på begge sider av et ingenmannsland der husene står ubrukt og forretninger forlengst er nedlagt. Forskjellene mellom nord og syd er tydelige. Selv om tyrkiske myndigheter gjør det de kan for å friste turister til å besøke den nordkypriotiske staten ingen andre enn de selv har anerkjent. Det gjør de med hardt sponsede turer til rimelige priser og litt mer fokus på å holde sine severdigheter i bra stand.

De lykkes ikke helt. Sporene etter gresk kultur vises i ribbede landsbykirker. Og som store sår i sjela til folk på begge sider av grensen.

Flere tanker fra Anne Gro: