Jeg har tretten års erfaring med lærere. Tretten år i møte med de menneskene, som vi mente var umenneskelige, og satt på den andre siden av kateteret.

Jeg kan faktisk huske 55 av dem ved navn (eller i alle fall ansikt). Men nå har jeg altså krysset over til den andre siden, og har fått et nytt perspektiv.

Faktisk er jeg usikker på hvem jeg vil adressere denne teksten til. Kanskje til mine tidligere lærere, som jeg har fått en helt ny respekt for.

Kanskje til elevene jeg er vikar for, som enda ikke har opplevd verdien av undervisningen. Eller kanskje det er til politikerne, som stadig mener de vet hvordan de skal gjøre skolen bedre, til tross for at det er tiår siden de selv opplevde den.

I mitt møte med ungdomsskoleelever kom jeg på tiden da vi kun gjorde det vi måtte, og målet med lekser var å bli ferdig fortest mulig.

Men jeg vil minne alle dagens elever på, at du verken gjør det for karakteren, for mamma, pappa, læreren, eller nasjonale prøver. Du gjør det for deg selv.

Mange av mine klassekamerater gikk ut av skolen, uten å innse det. Jeg kan huske timer hvor jeg ikke ønsket å fokusere på skolefag, og heller ville småprate litt med dem som satt bak meg.

Men som lærer kan det være frustrerende når undervisningstiden blir brukt til å holde ro i klassen. Kanskje vi verken trenger flere eller bedre lærere, men flere øyne, så roen blir opprettholdt.

Det desidert viktigste er da som nå, å ta vare på hverandre. Lærere, elever, foreldre og politikere. Helt oppriktig tror jeg det viktigste for å lykkes på skolen er et trygt miljø.

Og som elev har man muligheten til å skape et godt samhold, og inkludere. Men det er dessverre som lærer at jeg nå først ser det.