Stryk på vokseneksamen

Sina E. Å. Schjørlien, skribent.

Sina E. Å. Schjørlien, skribent. Foto:

Artikkelen er over 3 år gammel

Det var visst ikke så enkelt å bli voksen likevel, har Puls-skribent Sina E. Å. Schjørlien fått erfare.

DEL

Puls - kommentarNå har jeg vært 18 år i over 150 dager, som per definisjon betyr at jeg er voksen.

Likevel finner jeg meg stadig i å brøle ut i frustrasjon over mangel på kunnskap som dessverre ikke kom pakket inn i en gave på 18-årsdagen min.

Jeg, som mange andre, brukte barndommen min til å drømme om hvordan voksenlivet kom til å bli.

I dag er situasjonen annerledes. Jeg har aldri før måtte oppsøke foreldrene mine om råd og tips så ofte.

Avtaler som foreldrene mine tok ansvar for før, har nå blitt erstattet med årsplanleggere og et utall post-it-lapper.

Det er ikke lenge siden jeg på én og samme dag nærmest endte opp i fosterstilling etter et mislykket forsøk på å både forstå selvangivelsen min, bestille bankkort og bestille frikort.

Til mitt forsvar var dette på grunn av feilmeldinger som normalt sett ikke skulle ha dukket opp.

Likevel var jeg, etter et slikt tredobbelt nederlag, usikker på om jeg kom til å lykkes som voksen. Selvfølgelig spurte jeg moren min om hjelp, men nederlaget lå i å ikke lykkes som en selvstendig voksen.

På en annen side er jeg sikker på at jeg ikke er den eneste som brøler når jeg hører ordet selvangivelse.

Da jeg var yngre, trodde jeg at voksne mennesker aldri gråt. Nå forstår jeg at selv de barskeste menn og kvinner må gråte når tiden er inne for å gå igjennom selvangivelsen – i alle fall når foreløpig beregnet restskatt viser et femsifret beløp.

Det er ikke lenge siden jeg på én og samme dag nærmest endte opp i fosterstilling etter et mislykket forsøk på å både forstå selvangivelsen min, bestille bankkort og bestille frikort.

For ikke å snakke om smertene, ja, alle de fysiske smertene. Det tok ikke mer enn et år å få en ny diagnose, smerter i muskler og legg, og et sterkt behov for en fysioterapeut. Jeg rakk akkurat å bli 18 før jeg fikk min første kroniske diagnose.

Å spare opp til førerkortet tok meg ett år, å bruke opp pengene på kjøretimer tok kortere tid enn det tar for kaffen å bli kald.

Dette var før jeg engang begynte å tenke på å kjøpe meg en bil, langt mindre betale for bruken av bilen.

Heldigvis er jeg flink til å spare der det er mulig å spare. Jeg vet hvilke dager bensinen er billigst (i all hovedsak på mandag og tirsdag morgen) og hvilken bensinstasjon som er billigst i Hønefoss (Uno-X i Rema 1000 krysset).

Likevel, dersom det å bli voksen hadde krevd en eksamen, ville nok jeg aldri bestått.

LES FLERE KOMMENTARER AV SAMME SKRIBENT:

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags