Gå til sidens hovedinnhold

Jeg vil ikke være redd lenger

Artikkelen er over 5 år gammel

Vi har alle vårt å bære på. Noen mer enn andre, skriver Robertas Vilimas i ukens kommentar.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Forestill deg å gå nedover gata sammen med kjæresten din; en person du er utrolig glad i og som du ville gjort hva som helst for her i verden. Dere smiler, og ler og har det generelt utrolig gøy, men så plutselig slipper kjæresten din hånden din og går inn i en mer «kompis»-lignende holdning.

Mens denne personen du elsker så utrolig høyt oppfører seg så utrolig rart, så går det en gruppe mennesker forbi.

Den typen mennesker som får deg til å tenke «Shit, jeg vil ikke komme i en slåsskamp med dem» eller «Jeg vil helst ikke være uenig med dem da de sikkert vil banke meg opp».

Da de har gått forbi, så slutter kjæresten din å oppføre seg som din kompis, og tar heller deg i hånden igjen, og ser på deg med det tristeste uttrykket noen noensinne har sett på deg med og sier «Unnskyld».

Det dere må vite er at jeg er bifil, og det er guttekjæresten min også. Spørsmålet er, hva er det å være redd for i liberale Norge? Fortsatt en god del ting.

Personlig så har jeg aldri opplevd å være mobbet, eller å bli utstøtt fra noe som helst. Det var mobbing i miljøet jeg var en del av, det er det ingen tvil om, men det gikk aldri utover meg.

Jeg var i en trygg sone, da jeg vokste fortere enn klassekameratene mine og det kan ha holdt dem unna, og samtidig så klarte jeg å være venner med alle også. Men kjæresten min var ikke like heldig.

I flere år på barneskolen ble ordene «homsejævel» og «gay» inngravert i ham, hvor han ble jekket ned på så mye og så hardt at han endte opp med å hate seg selv og alt det hans «homsefaenskap» sto for.

Så nå går vi nedover gatene, og jeg er lykkelig med ham. Jeg ser ingenting utenom ham, og om det skulle være blikk fra nysgjerrige så merker jeg det ikke.

Kjæresten min, på sin side, merker alt. Han observerer konstant alt og alle fordi han er redd, fordi det fortsatt ligger et dypt inngravert sår av hat og redsel dypt på innsiden.

Kjæresten min, på sin side, merker alt. Han observerer konstant alt og alle fordi han er redd, fordi det fortsatt ligger et dypt inngravert sår av hat og redsel dypt på innsiden.

Det er noe jeg merker, for han er aldri til stede, men alltid borte. På vakt. Det gjør meg så utrolig trist, og sint, og utrolig, utrolig redd. Ikke redd for meg selv, men for kjæresten min.

Jeg føler hans redsel, hans hat og hans smerte, og lurer alltid på hvorfor mennesker, absolutt alle mennesker ikke kan slutte å dømme og hetse hverandre for å være annerledes.

For å ikke passe inn i en norm som samfunnet har skapt for seg selv. Om jeg bare kunne bære på hans redsel, hans hat, og hans smerte, men slik funker ikke verden da vi alle har vårt å bære på.

Noen mer enn andre.

LES FLERE KOMMENTARER FRA SAMME SKRIBENT:

Kommentarer til denne saken