Som foreløpig uavhengig, men fortsatt veldig interessert i politikk, var det ikke før dagens amerikanske kandidater, at jeg rettet mine øyne mot internasjonal politikk.

Norsk politikk var en faktor jeg følte var viktig for meg, nettopp fordi den omhandlet alt og alle rundt meg.

Amerikansk politikk derimot, var Obama, mer en president som «alltid hadde vært der», i hvert fall i den korte tidsperioden hvor politikk har interessert meg.

Selvfølgelig er ikke dette noe for de «spesielt interesserte». Saker om Donald Trump og Hillary Clinton fyller nettavisene daglig, men noe mediene er dårlig på, er å informere om deres politikk.

Kort sagt, de framstiller som oftest kun kandidatenes korte utsagn og kommentarer, uten noe annet innsyn.

Derfor virker kandidatene ofte til de grader både skremmende og lite informative, og alt i alt framstår de som to personer som begge står for en negativ politisk utvikling. I hvert fall etter norsk standard.

Om denne kritikken er velfortjent, kan selvsagt diskuteres. Ser man kjapt på hva verden, og ikke minst amerikanerne mener, er Trump og Clinton de to mest mislikte kandidatene noensinne.

Det som dessverre heller ikke er allmenn viten, er at flere stiller til valg enn bare Demokratene og Republikanerne. De har også De Grønne, eller det amerikanske Liberale partiet. Disse derimot, har bare 2 prosent og 5 prosent oppslutning.

Det største problemet med amerikansk politikk, også med norsk politikk til en viss grad, er hvor liten reell makt partiet som sitter i regjering faktisk har.

Nettopp fordi de er bygget opp under lag etter lag med lover og prosesser, som nærmest lammer mulighetene for forandring. En siste ting kan være «midtpunktet».

Det største problemet med amerikansk politikk, også med norsk politikk til en viss grad, er hvor liten reell makt partiet som sitter i regjering faktisk har.

Det finnes nærmest ikke noe midtpunkt i amerikansk politikk, og min oppfatning er at sentrum forsvinner også her i Norge.

Alt i alt er vi avhengig av nye politiske partier og roller, men før den tid er det ingen vei som tilsier at vi vil få en ekstrem forandring, noe mange frykter med valget som avgjøres 8. november.

Frem til da, og i tiden etter, er det bare å lene seg tilbake, og forhåpentligvis se fram til noen bedre kandidater neste år.

Om dette fortsatt gjelder politikken her til lands? Selvsagt!

Vi kan enten sette oss ned, kanskje stemme på et parti i den tro at nå vil alt bli forandret, eller bli like skuffet nok en gang. Frem til den tid kan man leke likegyldig, eller gå ut og gjøre noe med det!

LES FLERE STERKE MENINGER: