Nasjonalfølelse er viktig i alle land. Den var med på å drive oss ut av unionen med Danmark og litt seinere Sverige, den lagde skriftspråkene og drev litteratur og kunst framover i lang tid. Forestillingen om det norske var et stort tema i norskfaget.

I dag føler vi på vår egen nasjonalitet på mange måter. Mange avgangselever går rundt i rødt og blått i russetiden, vi veiver med flaggene våre på 17. mai og hyller norsk musikk mer og mer.

Men det norske er ikke bare «stereotypisk norsk» lenger, og nasjonalfølelse er fortsatt viktig for oss i Norge. Alle i Norge.

Verden har blitt mer og mer koblet sammen de siste årene. Media har gjort det mulig å lære om kulturer fra alle land, og internett gjør det fullt mulig for oss å snakke sammen.

Selv sitter jeg med gode venner i Frankrike, Canada, Brasil, Belgia og England. Barn med utenlandsk bakgrunn og barn med norsk bakgrunn leker sammen uten å tenke over det i det hele tatt. Men for bare en generasjon siden var ikke dette like normalt.

Og i flere steder (kanskje spesielt i kommentarfeltet på VG) kommer meningene om utenlandsk innflytelse. De som ikke er positive, kanskje redde for noe ekstremt som kan skje, de er nok ikke i flertall. De bare roper høyest i flere sammenhenger.

Jeg kan forstå fremmedfrykt godt, selv om jeg ikke føler det selv. Men det som bygger opp under denne fremmedfrykten er at vi konstant forteller hverandre at vi er så utrolig forskjellige.

Dette skjer hele tiden, i større eller mindre grad. Det er oss og det er dem, «de andre» er forskjellige fra oss og vil forandre oss, det er ikke rart vi ender opp med forvirring og frykt for hverandre.

Det vi må passe på er at vi aldri blir så stolte over kulturen vår at vi nekter å dele den med noen.

I de fleste tilfeller er ikke dette sant. Flyktningene vi slipper inn i landet vil ikke gjøre hele landet til sitt eget. De vil ha et sted å bo som er trygt.

Og om det er noe jeg forbinder med «det norske» så er det at vi er verdens fredeligste, tryggeste og mest demokratiske land.

En liten, men sterk nasjon, med mye egen kultur vi kan være stolte av. Det vi må passe på er at vi aldri blir så stolte over kulturen vår at vi nekter å dele den med noen.

LES FLERE KOMMENTARER SIGNERT IDA: