Hvordan våger dere? | Linda Nordgård

MÅ HENVISE VIDERE: Hvor mange skal måtte miste en datter eller pappa fordi legevakta ikke har tid eller kompetanse til å henvise vedkommende videre i helgene, spør Linda Nordgård.

MÅ HENVISE VIDERE: Hvor mange skal måtte miste en datter eller pappa fordi legevakta ikke har tid eller kompetanse til å henvise vedkommende videre i helgene, spør Linda Nordgård. Foto:

Av
DEL

LeserbrevAri Behn (47) tok sitt eget liv 25. desember 2019.
Jennie Mayer Borgersen (13) tok sitt eget liv 7. januar 2020.

To mennesker med ulikt utgangspunkt, ulik bagasje, ulik livssituasjon. Likevel ble livet uutholdelig for dem begge. Etterdønningene har vært massive, naturlig nok. Fordi Ari Behn hadde en offentlig rolle og Jennie Mayer Borgersen var tenåring.

Det skjer noe med oss

Når fargerike voksne og mennesker som så vidt har startet på livet ikke orker mer skjer det noe med oss. Vi sørger med mennesker vi ikke kjenner, vi deler minneord på sosiale medier og kjenner at nå skal vi ta ekstra godt vare på alle rundt oss.

Mennesker er flokkdyr. Når tragedier rammer og vi føler oss utsatt finner vi sammen, rekker ut hånda, holder klemmene ekstra lenge.

Vi forstår at for å komme oss gjennom denne situasjonen må vi jobbe sammen, være sammen, og se hverandre. Når trusselen er stor nok ser vi hvilken enorm omtanke, raushet og kjærlighet som bor i oss. Lokalsamfunnet blir større, og storbyen mindre. Alle ser hverandre bedre.

Jeg har flere ganger blitt overrasket over menneskene i mitt lokalsamfunn; over hvor villige folk er til å hjelpe når noen trenger det. Jeg har blitt overrasket over at jeg ikke har blitt møtt med negativitet og stigmatisering når jeg selv har vært åpen om egen psykisk sykdom.

Folk vil gjerne hjelpe

Tvert imot! Folk vil gjerne hjelpe, snakke og prøve å forstå. Og hvis de ikke forstår vil de mer enn gjerne hjelpe til med praktiske gjøremål, for på den måten å gjøre livet litt lettere å leve.

Jeg synes ikke vi skal bli blendet av en forestilling om at mannen i gata ikke er villig til å hjelpe naboen, eller ikke har tid til å se hva som foregår rundt seg. At dagens samfunn er kaldt og lite medmenneskelig.

LES OGSÅ: Varsomhet og åpenhet

Jeg tror ikke det er sant. Jeg tror virkelig at naboen, venninna, bestemora, mammaen, pappaen, onkelen eller kusina tar det ansvaret de er i stand til når noen i nærheten blir psykt.

Det er ikke der problemet ligger. Det er ikke bare åpenhet, raushet og normalisering vi trenger. Vi trenger et offentlig, psykiatrisk helsesystem som fungerer, og det er ikke lokalsamfunnets ansvar!

Ansvar hos kommunen?

For det første bør det økonomiske ansvaret ikke kun ligge hos kommunene, slik at akutte sengeplasser innen psykiatri må vike for en annen utgiftspost i helsesektoren.

Budsjettet til Ringerike kommune er i hvert fall bunnskrapt, og jeg antar det blant annet er derfor tilbudet på Røyse er kraftig redusert?

Hvor mange må ta livet sitt ETTER og ha bedt om hjelp fra det offentlige, før noen på Ringerike rådhus slår hånda i bordet og sier at «dette går ikke lenger»?!

Hvor mange?

Hvor mange skal måtte miste en datter eller pappa fordi legevakta ikke har tid eller kompetanse til å henvise vedkommende videre i helgene?

For det er det alle innsparinger og nedskjæringer koster. Det er det all tiden som må brukes på byråkrati, kartlegging og saksbehandling koster.

Det er det «ventetid på ca. 4–6 uker» koster. Det koster et liv. Det koster behandling av etterlatte. Det koster at noen må vokse opp uten pappaen sin. Det koster at foreldre må begrave barna sine.

Jeg satt meg noenlunde inn i rådmannens forslag til budsjett og handlingsplan for 2020–2023. Når jeg leser der at det blant annet skal «investeres» i kommunal IT – infrastruktur for 3,7 millioner og nytt sak- og arkivsystem for 4 millioner, i tillegg til at det skal brukes 600.000 på at alle renholdere i kommunen skal få nettbrett på tralla fordi det «vil skape bedre kommunikasjon, arbeidsinnsats, stolthet, trivsel, økt kompetanse og forståelse for leveransen» får jeg helt ærlig lyst til å rive av meg håret.

Jeg kan ikke forstå hvordan datasystem, arkivsystem og nettbrett kan gå foran mennesker.

At det regnes som en investering, framfor (akutt) psykiatrisk hjelp både for barn, voksne og eldre.

Jeg har inntrykk av at det å skape engasjement hos dem som «vokter pengesekken» er ca. like enkelt som å finne nåla i høystakken, men jeg kan likevel ikke la være å prøve. Vet du hvor mange eldre som ikke vil leve lenger fordi de er ensomme?

Har du kjent på skammen?

Har du kjent på skammen som oppstår når du ber om hjelp og ikke får det? Er du klar over hvilken desperasjon som oppstår i kroppen når du får et panikkanfall? Skjønner du alvoret av og ikke kunne tilby hjelp til mennesker som trenger det, NÅR de trenger det?

Mens jeg sitter og skriver dette er det tre ord som stadig dukker opp i hodet mitt. Tre ord, som jeg tror kommer til å bli husket i mange, mange år framover. Ikke fordi akkurat de tre ordene er så spesielle, men fordi hun som sa dem – i det øyeblikket – viste et så brennende engasjement og samtidig en enorm håpløshet. Og de tre ordene vil jeg med alt mitt engasjement og all min håpløshet gi videre til dere nå:

HVORDAN VÅGER DERE?

Hva tenker du - enig eller uenig? Si det her!

LES OGSÅ:

Redaktørenes veileder i omtale av selvmord

  1. Vær åpen
  2. Unngå omskrivinger
  3. Vær bevisst på detaljbruken
  4. Vis hensyn overfor de etterlatte
  5. Vær på vakt mot glorifisering når kjente personer tar sitt liv
  6. Avklar rollen din
  7. Ta med informasjon om hvor man kan søke hjelp
  8. Bidra til å avkrefte mytene
  9. Våg å gå nye veier
  10. Fortell om de etiske valgene underveis

LES OGSÅ: Hjelpetelefon merker pågang


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags