Jeg har stor respekt for prost Kristin Saxegaard som kirkeleder, men er uenig i hennes konklusjon om kirkeasyl.

Tilfellet i Hønefoss kirke viser hvor urettferdig og udemokratisk kirkeasylet er. Vanlige norske borgere må avfinne seg med rettssystemets avgjørelser, samme hvor uenige de er i lovene de dømmes etter. Dette hører til demokratiets grunnregler.

Kirkeasylantene nektet å innrette seg etter våre norske lover og regler, som er vel kjent for de som søker opphold. De har fått sin sak prøvet gjentatte ganger i ulike rettsinstanser, uten å vinne frem.

Vanlige folk må da ta konsekvensen. Men asylantene har satt seg ut over disse lovlige avgjørelsene.

Våre myndigheter har fintfølelse nok til ikke å gripe inn, dvs. at de for en periode aksepterer asylet som en sivil ulydighet, men selvsagt uten at det endrer realiteten: Deres opphold i Norge er ulovlig.

Peder Gjerdrum

Tilhører mindretallet i Hønefoss Menighetsråd

Hønefoss

 

Det er sterkt beklagelig at prosten og flertallet i menighetsrådet holder sin hånd over dette, dvs. motarbeider likhet for loven. Det strider mot min rettferdighetssans.

Jeg har denne gangen unnlatt å gå inn i sakens materie; det får vi eventuelt komme tilbake til.

Prost Kristin Moen Saxegaard svarer:

Peder Gjerdrum og jeg begge aktive i Hønefoss kirke, og begge to utfordres vi på kirkeasylsaken. Jeg kan si meg enig med Gjerdrum i at kirkeasyl er urettferdig, men jeg mener det er en høyst demokratisk ordning.   

Kirkeasyl er urettferdig i den forstand at Hønefoss menighet ikke hjelper alle asylanter uten lovlig opphold i Norge, men bare denne ene familien. Ingen kan hjelpe alle. Det fratar oss ikke ansvaret om å hjelpe noen. Så ja, sånn sett er det urettferdig.

Kirkens rolle i samfunnet er annerledes enn politikernes eller domstolens. De skal tenke prinsipielt og sette likhet for loven, kirken setter moralske handlinger foran etiske prinsipp. Dens oppgave er å se enkeltmennesket, og å ta imot den som kommer for å søke hjelp i sin ytterste nød. Derfor åpnet Hønefoss menighet dørene sine 18. mars i år.

Men jeg ser ingen grunn til å kalle dette udemokratisk. Det er ikke kirken som gjør kirkeasylet mulig, men myndighetene. Hønefoss menighet har åpnet dørene sine, det er myndighetene som velger å ikke gå inn i kirken og hente ut flyktningfamilien. Kirken driver derfor ikke sivil ulydighet, men opererer etter konsensus fra et Stortingsvedtak fra 90-tallet.

Helt siden småbarnsfamilien kom til Hønefoss kirke har det vært full åpenhet om saken. Politi og rådmann har vært informert fra første dag, media likeså. Jeg er veldig glad for å tilhøre et demokrati hvor det er mulig å søke råd og hjelp fra politi, kommunalsjefer, helse og barnevern, og hvor nettopp kirkeasyl blir respektert som en instans og en annen stemme inn i en krevende samfunnsdebatt. Jeg tolker storsamfunnets aksept av kirkeasylet som at vi trenger en sikkerhetsventil i denne vanskelige debatten, fordi det i vårt demokrati er forståelse for at både politisk kurs og enkelte domsavgjørelser ikke er ufeilbarlige, men kan trenge å reformuleres noen ganger.     

Kristin Moen Saxegaard, prost i Ringerike

 

MER OM SAKEN: