Gå til sidens hovedinnhold

Ole Martin Solberg: Mitt bidrag til «Sykle til jobben-aksjonen»

Artikkelen er over 4 år gammel

Han hadde en kort karriere på sykkelsetet, vår desksjef Ole Martin Solberg. Les hans fornøyelige Lørdagstanker her.

Lørdagstanker Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Noen påstår at sykling er morsomt. Det er jeg helt enig i. Som tilskuer til sykkelrittene der deltakerne kommanderes rett opp Riperbakken i Hønefoss sentrum er dette perfekt underholdning.

Dessverre kan jeg ikke skryte på meg noe særlig aktivt liv på sykkelsetet. 15–16 år gammel syklet jeg litt. Et par ganger syklet jeg fra Oddli til Beitostølen. Det tok sånn ca. seks timer og 21 minutter opp og fem timer og 40 minutter hjem igjen.

Turen satte ikke store spor etter seg. Trolig var det en mismatch mellom sete- og pedalhøyde samt vinkelen på setet i forhold til min ikke altfor dynamiske kropp. Problemet var ikke at juniorrytteren ble spesielt sliten. Nei da, junior sovnet rett og slett og befant seg i denne tilstanden i noenogtjuetimer. Derfor var det like godt å finne en annen hobby.

En del år senere meldte jeg meg på «Sykle til jobben-aksjonen», og registrert meg som deltaker. Fra min bostedsadresse på rundt 270 meters høyde over havet i Haugsbygd trillet jeg i gang aksjonen. Ned til Hønefoss gikk det styggfort. Ikke en kjeft registrerte at det var jeg som forsøkte å holde fartsgrensen ned til Vesterntoppen.

Turen gikk bra, den, og sykkelen ble behørig plassert i sykkelstativet utenfor avishuset i Ankersgate. Dagene gikk og lite skjedde. Så, etter sånn to-tre uker gikk det ut en fellesmelding på huset med spørsmål om noen visste hvem som var eier av en hensatt svart herresykkel?

Ahhh, så det var der jeg hadde plassert sykkelen. Men, jeg hadde nå i alle fall levert mitt bidrag til «Sykle til jobben-aksjonen».

Flere lørdagstanker av Solberg:

Kommentarer til denne saken