Er tiden for helhetlig partipolitisk retning over? Er det gammeldags?

I den senere tiden har vi presentert en serie artikler om den lave valgdeltakelsen. Av tilbakevendende momenter i dette er at det oppleves vanskelig å skille partiene og alternativene ifra hverandre.

Ja eller nei, for eller imot, er ikke lenger dekkende. Skillene ligger i nyanser, når antall partier og dermed alternativer øker.

Ytterligere utfordring ligger i at det er svært få steder ett parti har styringsdyktig størrelse alene. I samarbeidskonstellasjonene som oppstår, forhandles og formes den endelige politikken. Da kan det være at en stemme til ett parti egentlig blir en stemme til et alternativ som ligger et stykke unna politisk.

Miljøpartiet De Grønne (MDG) har gjort et godt valg over hele landet, men var det en stemme for høyre, venstre eller sentrum i politikken? Vel, det spørs hvor du bor. Noen steder samarbeider de den ene veien, andre steder motsatt vei. De er enkeltsaksorientert, og forhandler seg til posisjoner. Er det da demokratiet som vinner?

Hos våre naboer i Gran skapte MDG kaos, først mot venstre, så mot høyre, før de forhandlet seg til like mange posisjoner i formannskap og planutvalg som Høyre, til tross for at Høyre hadde nesten fire ganger så mange stemmer fra folket.

Vippepartier får i dagens politikk stor makt. De utnytter dette til å få posisjoner og få gjennom enkeltsaker. Den moderne politikken?

I praksis flyttes makt fra velgerne til lukkede forhandlingsrom.

Det vil være langt riktigere om velgerne før valget vet hva som er de aktuelle samarbeidskonstellasjonene. Da kan vi ta valg som er reelle. Da vet vi hva en stemme på et gitt parti vil føre til. Det visste vi i mindre grad i år. Det bidrar neppe til klare alternativ, økt engasjement og økt valgdeltakelse.

I vår region har ikke det politiske landskapet vært like kaotisk som eksempelvis i Gran. Jevnaker SV fikk riktig nok mye ut av sitt gode valg. Samarbeidet med Ap ble til slutt ganske naturlig. Men, også her ble det forhandlet mellom unaturlige samarbeidspartnere underveis. SV og Frp kunne eksempelvis blitt styringspartnere. Det er en situasjon velgere fra begge disse partiene ville funnet spesielt.

Ansvarlige politikere som tar realiteten inn over seg, og som ønsker økt valgdeltakelse, vil i forkant av neste valg fortelle hva en stemme på dem betyr. De vil vise allianser og retninger før valget.

Da ser vi velgere de faktiske alternativene, og valget blir viktig.