Minnesmerket: Dette er ingen intern kamp

Sørbråten: Ingen i Hole kommune kan tas til inntekt for Statens valg. Kampen er kjempet og resultatet ble ikke slik kommunen ønsket, skriver redaktør Bjørn Harald Blaker.

Sørbråten: Ingen i Hole kommune kan tas til inntekt for Statens valg. Kampen er kjempet og resultatet ble ikke slik kommunen ønsket, skriver redaktør Bjørn Harald Blaker.

Artikkelen er over 4 år gammel

Det nasjonale minnesmerket i Hole er i ferd med å bli en gordisk knute i Hole. La oss hjelpe hverandre til å hindre det.

DEL

Leder Saken om minnesmerket er ikke én, det er mange.

Det handler om utforming, om plassering, om innhold, om trafikk og trafikksikring, om symboleffekt, om anerkjennelse og respekt for redningsheltene, om pårørendes behov, om respekt for følelser, om sympati, om hensynet til naboer, om økonomi, om geologi, om jus, om en kommune last og brast med alle sine innbyggere, om manglende involvering og forankring, og mye mer.

Saken er i ferd med å skape enda dypere sår i Hole.

Før saken eskalerer ytterligere, må gemyttene nå roes, sakens mange greiner må sorteres, og elementene avklares én om gangen.

Følelser og respekt

Sto du ikke med begge beina i situasjonen, er det umulig å ta inn over seg de grusomheter som utspant seg på og rundt Utøya 22. juli 2011. Selv de som var tettest på kan vanskelig sette seg inn i hverandres opplevelse.

Reaksjonene i etterkant tok også svært forskjellige former. Noen ble innesluttet og ville ikke snakke om det. Noen ble utagerende. Noen trengte å snakke mye om det for å komme gjennom. Noen greide raskt å finne igjen meningen i hverdagen, mens andre fortsatt sliter hver dag. Noen fikk karakteristikker for det de gjorde eller ikke gjorde. Noen fikk aldri den heder og anerkjennelse de fortjente.

I tillegg: Alle som ikke var direkte berørt, er likevel berørt, i en eller annen form. Vi kjenner på behovet for å hjelpe, men kan ikke gjøre mye mer enn å støtte. Utfordringen er når de rammede har forskjellige behov. Hvem støtter vi, og hvordan?

Og nå i ettertid: Er en støtte til dem som mener det ene, respektløst overfor dem som er like berørt, men som mener det motsatte?

Det er en lojalitetskrise, som blir særlig problematisk om frontene blir skarpe. Det har de dessverre blitt.

Minnesmerket og prosessen

Hole kan aldri komme ifra at åstedet for det forferdelige var Utøya. Vi har ikke valgte det, men vi må leve med det. Å etablere et nasjonalt minnesmerke her, så kort tid etter hendelsen, er særdeles krevende.

Så må vi huske saksgangen. Planarbeidet startet i Hole, men kommunen opplevde raskt at nasjonale behov var noen andre enn de lokale. 15. september 2014 kulminerte det.

Plan- og miljøstyret i Hole kommune vedtok å be om at tiltaket reguleres og gjennomføres som statlig plan dersom staten ikke kan imøtekomme kommunens ønske om endret sted og utforming av minnestedet. Kommunen ba samtidig om at det måtte foretas en utredning av psykososiale virkninger for berørte naboer, og at det må legges til rette for gang- og sykkelvei forbi minnestedet.

Staten ville ikke imøtekomme lokale ønsker, og to uker seinere vedtok kommunaldepartementet å ta ansvar for både plassering og utforming. Lokalt mistet vi da styringen, og vi fikk aldri eierskap til de valgte løsningene. Det var likevel ikke slik at Hole kommune ga opp kampen.

Kommunen målbar og forsterket mange av de samme argumentene som berørte innbyggere, knyttet til både plassering, utforming, psykososiale konsekvenser, og trafikksikkerhetskonsekvenser. Kommunen var også tydelig i kritikken av statens prosess, som ifølge saksdokumentene beskrives som uryddig og lite demokratisk.

Hole kommune kjempet for en annen løsning så lenge det gikk. Ingen i Hole kan lastes for løsningene som er valgt.

Kommunen sto hele tiden på de berørte innbyggernes side. Regjeringen har vurdert innsigelsene, men har valgt å holde seg til planene om både form og plassering.

Manglende lokal involvering kan være grunnen til at noen i dag ser på minnesmerket som et minne om terroristen og tragedien, mer enn et minne over dem som døde i kampen for et levende demokrati, en heder til minne om dem som risikerte sitt liv for å redde andre, og et minne om at ingen onde krefter får ødelegge et åpent, demokratisk og godt samfunn.

Alle beslutninger om minnesmerket kom raskt, og i hastverket og debatten om plassering, ble minnesmerkets innhold og funksjon utydelig lokalt.

Hole kommune kjempet for en annen løsning så lenge det gikk. Ingen i Hole kan lastes for løsningene som er valgt.

Utforming og plassering

Uansett hva man måtte mene om utformingen, har plasseringen på Sørbråten noe godt i seg. Og det var plasseringen som ble valgt først. På Sørbråten er det mulig å bygge ryddige parkeringsløsninger og trygg trafikkavvikling, og ikke minst skape et skjermet miljø for refleksjon, minne og sorg.

Staten tok valget, etter råd fra Klevelandutvalget. Å trekke inn lokale motiver i denne beslutningen er feil og uanstendig.

Så kom utformingen. KORO gjorde et dramatisk valg, da de valgte utforming av minnesmerket. Det planlagte såret i Sørbråten har en utforming og symbolikk som er brutal. Det åpne såret mange føler veldig sterkt på i denne forferdelige terrorhandlingen, er materialisert i den valgte løsningen.

Gitt den korte tiden som har gått siden hendelsen, er det kanskje for brutalt.

Men dette er altså ikke et lokalt valg – tvert imot. Staten har valgt på vegne av Norge. Ingen kan lokalt stå til ansvar for dette.

Det er mange som nå tar til orde for omkamp om plasseringen av minnesmerke, men å la dette bli en intern kamp i Hole blir feil. Motparten i ønsket om omkamp er i tilfelle Staten. Ingen i Hole har valgt Dahlberg framfor Klevjer, eller Sørbråten framfor Utsikten.

Er løpet kjørt for utforming og plassering? Ja, ut ifra det som er kjent, ser det slik ut.

Noe som kan endre på det, er at den valgte løsningen ikke kan bygges. Her må kulturdepartementet ta grep, å få en dokumentert avklaring på realismen i planene. Dersom det er slik at grunnforholdene ikke gjør det mulig å realisere ideen slik den ble presentert, bør det utlyses en ny konkurranse, med helt nye vurderinger. Det betyr ikke at beslutningen da blir et lokalt anliggende, men det kan resultere i et minnesmerke på Sørbråten får et annet uttrykk.

Jus

Det er høy temperatur knyttet til om Hole kommune skal støtte Utstranda Vel i en rettssak mot staten. I denne saksavgreiningen er det viktig å skille mellom flere ting. Først: Støtte til, og samhold med, egne innbyggere er én sak. Der har Hole jobbet langs samme linje som Utstranda Vel, og det er tydelig at kommunen er klar på at egne innbyggere fortjener både respekt, anerkjennelse og medfølelse. Så: Grunnlaget for en rettssak, og i tilfelle hvem som skal være part mot Staten.

Har Staten holdt seg innenfor sine fullmakter, eller valset de over lover og lokale hensyn uten rett? Her bør ikke Hole ta et standpunkt på halvdistanse. Dersom kommunen mener at Staten har brutt lov eller regel i forholdet til kommunen, må de selv ta saken – hele saken, helhjertet.

Dersom Hole kommer til at kommunen ikke er part i saken, betyr ikke det at de ikke jobber for sine innbyggere. Det betyr ikke at ulempene ikke beklages overfor berørte. Det betyr ikke at det ikke er sympati med de berørte. Det betyr ikke at verdsettelsen av heltedåd nedvurderes.

I noen saker er det nasjonale hensyn som blir prioritert framfor lokale. Dersom det har skjedd innenfor lovverket er ikke det noe noen lokalt kan lastes for.

Økonomi

Også her handler det om minst to avgreininger: Den totale summen skattekroner som skal brukes på minnesmerket, og den summen Hole eventuelt skal bidra med til en rettssak i regi av Utstranda Vel mot Staten.

Bygge- og driftskostnader for det planlagte minnesmerket er lokalt underordnet, siden vi ikke skal bære kostnadene. Det er selvsagt lov å bekymre seg for den totale bruken av nasjonale skattekroner, men det er ikke et element som skal skape lokal splid.

De foreslåtte 100.000 kronene i støtte til en rettssak skaper derimot splid lokalt.

Det fører sjelden mye godt med seg å drive støtte halvhjertet, og på halvdistanse.

Dette til tross for at kommunen har håp om å få disse dekket av Fylkesmannen. ROBEK-kommunen Hole har i utgangspunktet ikke disse ekstra pengene, men kunne nok ha båret kostnaden, selv om de ikke skulle få refusjon.

Spørsmålet er likevel: Hva kan disse pengene føre til? Er de 100.000 kronene nok? Her snakkes det om muligheter for å anke helt til Menneskerettighetsdomstolen, om nødvendig. Er det en engangsbevilgning, eller må kommunen følge opp med midler også til framtidige ankebehandlinger? Er pengene en lokal symbolhandling, eller en reell og forpliktende bistand?

Det fører sjelden mye godt med seg å drive støtte halvhjertet, og på halvdistanse.

Prinsipper høres firkantet ut, men en kommune må skille mellom når kommunen er part, og når kommunens innbyggere er part, uavhengig av sak, medfølelse og sympati.

Debatten

I alle saker der følelsene er sterke og mange, kan følelsene komme i veien for løsningene. Utspill tolkes, og meningsmotstandere tillegges meninger og holdninger i en grad som ofte ikke har rot i virkeligheten. Nye elementer, som ikke er relevant i den opprinnelige saken, gjør at saken vokser og tiltar en uhåndgripelig masse. Og plutselig har det blitt en lokal personkonflikt.

Vi må ikke blande sammen dagens lokalpolitikk med verken plassering eller utforming av minnesmerket.

Selv om mange sakselementer kan knyttes til prosessen med å etablere et minnesmerke, må vi evne og skille de forskjellige avgreiningene ifra hverandre. Blander vi dem sammen, roter vi til både debatten og løsningene.

Eksempelvis er ikke motstand til rettssaksstøtte det samme som støtte til utformingen av minnesmerke. Det er to forskjellige avgreininger.

På samme måte er ikke støtte til etableringen av det foreslåtte minnestedet det samme som underkjennelse av de negative konsekvensene for berørte.

Det er to forskjellige saker, og vi må skille dem i debatten, og i praksis.

Veien videre

Ingen i Hole kommune kan tas til inntekt for Statens valg. Kampen er kjempet, og resultatet ble ikke slik kommunen ønsket.

De fem årene som har gått siden katastrofen har vært tunge for mange. For ofre, for pårørende, for heltene, for lokale politikere, og for Norge.

Særlig lokalt må vi erkjenne at vi har kjempet kampen sammen, og at Norge har tatt valg som går på tvers av det. Nå må vi lokalt ikke legge stein til hverandres byrde.

Særlig lokalt må vi erkjenne at vi har kjempet kampen sammen, og at Norge har tatt valg som går på tvers av det. Nå må vi lokalt ikke legge stein til hverandres byrde.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags