Blir du for opptatt av dine egne og nær ting, er det fort gjort å miste blikket for helheten. Selv for oss ringerikinger. Derfor var det usedvanlig passende, slik konferansier Arne Hjeltnes satte standarden:

Mens han levendegjorde en munter Kong Olav, minnet han på at åpningen av en tunnel ofte betyr åpning i begge ender. Det må vi ikke glemme. Hvorfor, kommer vi til.

Med en slik passende metafor startet altså Øst-Vest-konferansen 2016, der samferdselsinteresserte på hele strekningen mellom Oslo og Bergen mønstret.

Forspillet

Fagetatene hadde løpt fra debatt til debatt i dagene etter framleggelsen av sine vurderinger til Nasjonal Transportplan (NTP) for 2018–2029.

Det sier ikke så rent lite at både vei- og jernbanedirektørene likevel fant tid til å komme til Ringeriksregionen.

 

Det har virkelig skjedd noe i fagetatene Jernbaneverket og Statens vegvesen etter at de har begynt å samarbeide tettere. Som et godt samkjørt ektepar entret jernbanedirektør Elisabeth Enger og veidirektør Terje Moe Gustavsen scenen først. De to etatslederne strålte, slik ferske par ofte gjør, der de skrøt av den nye og tette arbeidsformen etatene imellom. På rekordtid har de lagt gode og koordinerte planer for vei og bane til Ringerike.

– Ringeriksbanen er et fantastisk bra prosjekt. Det betyr betydelig kortere reisetid. Det blir en helt annen verden, sa Enger entusiastisk.

Men alt er ikke fryd og gammen, og Enger var like tydelig når hun skulle snakke om hva som er mulig å realisere:

– E16 og Ringeriksbanen vil ikke bli ferdig i 2024 med basisrammen i NTP, understreket hun, mens brusende blod i salen ble kjølnet kraftig ned.

I NTP har fagetatene beregnet hva de kan få til innenfor fire ulike nivåer: Lav, basis, middels og høy ramme. Med basisrammen vil det bare være plass til 13 milliarder kroner til ringeriksløsning i den kommende 12-årsperioden, mens det er behov for 25,5 milliarder for å komme i mål.

Det er den høye rammen både etatene og andre samferdselsentusiaster må håpe på fra politikerne. Men det er mye å spørre om. Den er omkring 50 prosent høyere enn dagens ramme, og tikker inn på svimlende 932

milliarder kroner i perioden.

Det vil si, det er ikke den eneste veien til målet. Politikerne må ikke følge fagetatenes prioriteringer. Samtidig:

Skal alle de politiske ambisjonene, både knyttet til omfang og framdrift innfris, må det også graves dypt i statskassa.

Etterslepet

Det er fornuft i etatenes tilnærming. Det som må gjøres, må prioriteres først. De er derfor også svært opptatt av å fjerne etterslepet på vedlikehold. Dette beregnes til enorme 60 milliarder kroner, og krever et voldsomt skippertak. Det er fornuftig å få det vi har av samferdsel til å virke før det investeres i nytt, men for Ringeriksregionen er det et skjær i sjøen når det kommer til økonomi og framdrift.

Å ta igjen etterslepet var også på Are Kjenslis agenda. NHO-direktøren for logistikk og transport understreket i sitt innlegg viktigheten i god og effektiv samferdsel som virkemiddel for å sikre verdiskapning i Norge. Etatene har ikke tatt ambisjonene skikkelig ut, mente han, og etterlyste gode og effektive virkemidler for å nå djerve målsettinger innenfor både samferdsel og miljø.

 

Det tødde opp igjen i salen da fylkesordfører Roger Ryberg entret scenen. Det var en entusiastisk ringerikspatriot vi fikk stifte bekjentskap med.

Mer enn rammer og penger var han opptatt av at Ringeriksbanen og ny E16 nå har kommet i kategorien bundne prosjekter. Det betyr jo at bane og vei kommer. Applaus!

Han bremset ikke med det, og gikk langt i de politiske forventningene.

Ikke bare forventer han en økning i rammene, men han spår et resultat som ligger over det etatene har beskrevet i høyeste ramme. Ingen snau forventning.

Ryberg hadde ingen problemer med å dra opp stemningen, og jernbanedirektøren på fremste rad, som han for øvrig var på fornavn med, strålte. De har åpenbart felles ambisjoner.

 

Hovednummeret

Ryberg karakteriserte seg selv som oppvarmingsband før hovednummeret, nemlig statsministerens innlegg. Den jobben gjorde han bra, og da Erna Solberg gikk opp til talerstolen, var stemningen elektrisk. Det alle ventet på var om de nødvendige rammene ville bli innvilget, slik at E16 og Ringeriksbanen kan igangsettes i 2019, og med første passasjer i 2024.

Statsministeren var virkelig på hjemmebane, og publikum var på hennes side. Det betyr for så vidt lite om hvem som har rett: Statsministeren eller finansministeren. Solberg spøkte nemlig om hvorfor man vil bruke så mye penger. For henne handlet det om å korte ned reisetid for henne og alle som skal besøke vakre Bergen, mens finansminister Siv Jensen på sin side visstnok gleder seg til kort vei bort der ifra.

Spøk til side: Det viktige er at de er enige om at banen skal bygges. Fordi den er viktig for Norge, for avlastning av Oslo, for miljøet, og for verdiskapning og sysselsetting.

Solberg ville ikke gå inn i detaljene i fagetatenes vurderinger, men det var likevel helt tydelig at hun sa: «Nå kommer banen i 2024.»

Det var det eneste alle ville høre. Det var som om favorittbandet endelig spilte den store allsangklassikeren. Salen vugget i takt, og allsangen lød som én kraftfull stemme. Det er kraft i slikt fellesskap.

Manges seier

Det interessante er hva det er som har gjort at Ringeriksbanen endelig skal bygges.

Oppskriften viser seg å være gammel, men også evig.

En av antikkens største historikere, Tacitus, tilskrives æren for begrepet om at seier tar mange eierskap til, mens nederlag tilskrives én alene. Det skal være skrevet i starten av vår tidsregning.

Sett ifra Ringeriksregionen er det en seier at Ringeriksbanen endelig skal bygges, mer enn hundre år etter at den ble påtenkt.

Hadde vi stått alene, noe vi har gjort altfor lenge, hadde vi også nå tapt. Det er felles mål og felles innsats fra hele øst-vest-aksen som nå krones.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Fra talerstolen gikk det nærmest sport i å gi hverandre æren. Bergenserne ble beskrevet som ressursfulle, hallingene som strategiske, og vossingene som intelligente. Fagetatene fikk overstrømmende ros for sin kompetanse og evne til å planlegge, og å finne løsninger på problemer. Særlig det nye samarbeidsregime fikk heder. Næringslivet fikk ros for sin offensive holdning og vilje til å satse stort.

Og nest sist, men ikke minst, glattet alle over uenighetene, og hyllet det som var bra. Slikt gir grobunn for mer fruktbart samarbeid.

Ja, og så helt til slutt:

Det hadde ikke blitt seier om det ikke også ble en politisk seier det gløder av. Det har det blitt for Regjeringen, eller snarere, det vil det bli, når Regjeringens forslag skal behandles neste år.

At behandlingen kommer strategisk, rett før stortingsvalget i 2017, er ingen ulempe, trolig verken for Ringeriksregionen eller statsministeren.

Verre er det ikke, altså: Det handler om å skape samarbeid og mange vinnere. Da lykkes det. Nå lykkes vi!

Les også: