Det koker. Engasjementet er høyt, og ordbruken er knallhard.

  • Hvordan kan det være mulig at tre menn frikjennes for gjengvoldtekt av en 18 år gammel kvinne med en potensielt dødelig dose narkotikum i kroppen, når de seksuelle handlingene er erkjent?
  • Hvordan kan man bli frikjent når fire av sju dommere mente mennene var skyldig?
  • Hvordan kan de bli frikjent, men likevel bli dømt til å betale oppreisning til kvinnen?
  • Hva ligger bak forsvarerens utsagn som indikerer at kvinnen var på et sted hun ikke burde vært? Var det hennes skyld at hun kom i en situasjon der hun opplevde handlingene som voldtekt?

Vi har rett og plikt til å si ifra, men vi gjør bare vondt verre gjennom å ta jobben som dommer og bøddel.

Først og fremst: Den som blir utsatt for vold eller overgrep har aldri skyld. Vi må alle, alltid, vurdere hvor det er trygt og klokt å være, men om noe skulle skje ligger ansvaret alltid på den som utfører handlingen. Punktum.

Så til det mer kompliserte.

Jury- og meddommersystemet har feil og mangler, men det er et viktig prinsipp i rettssystemet vårt at vi skal dømmes av likemenn.

Problemene i systemet må rettes, og den prosessen er allerede i gang, etter at Stortinget i fjor vedtok å fjerne juryordningen. Det skal både ses på sammensetningene av dommere og hvilke krav som skal stilles til lekdommere, altså de som er helt vanlige innbyggere uten spesiell juridisk forkunnskap.

Samfunnet vårt et bygd på et rettssystem, som i Hemsedal-saken er satt på en solid prøve. Det går på rettferdighetsfølelsen løs. Når det skjer, er det enkelte som tar saken i egne hender. Det undergraver rettssystemet vårt.

Meddommerne som ikke fant nok bevis for å dømme de tre mennene utsettes for hets, de tre mennene opplever lynsjestemning, og den fornærmede kvinnen opplever støtte, men også uhyrlige beskyldninger.

I idrett terper vi på holdninger knyttet til dommeren overfor våre barn. Vi er ærlige på at noen ganger kan dommere gjøre feil, men det er også tilfeller der dommeren kan mer enn oss, og ser bedre enn oss. Spillerne må respektere dommernes beslutninger, men det må også være et system som korrigerer feil som gjøres i kampens hete, slik at det ikke skjer igjen.

Å undergrave rettssystemet er ikke måten å skape rettferdighet på. Rettferdighet krever et velfungerende rettsvesen, som justeres når det er nødvendig.

Vi har rett og plikt til å si ifra, men vi gjør bare vondt verre gjennom å ta jobben som dommer og bøddel.