Holeøkonomien har levd på kunstig stimuli over lang tid. Rike onkler har oljet maskineriet, med både gaver og ekstreme skatter.

Stimuliavhengige er på forhånd ofte optimistiske til hvordan de skal takle hverdagen uten. Med hverdagen kommer samtidig konsekvensene de ikke hadde forutsett – forholdene som var kamuflert av kunstig stimuli.

FREDRIK W. SKARSTEIN: – Hole kommune gikk i luksusfellen

Det er prisverdig at Hole tar den bitre medisinen med å innføre eiendomsskatt, eller serviceavgift som de kaller det. Det blir likevel feil å tro at kommunen kan erstatte inntektsbortfallet slik.

Den brutale sannheten er at Hole må redusere kostnadene sine. Mye. Vi snakker ikke om en justering, men et fullstendig taktskifte.

Det er viktig at holeværingene mobiliserer, og nettopp det gjør de i proporsjoner vi ikke er vant med. Flott! Det gir de beste forutsetninger for å etablere felles forståelse for helheten. Det hindrer likevel ikke at det blir svært harde tak framover.

LES OGSÅ: Rådmannen i Hole finner ikke 70 millioner

Det er nå viktig å kjempe for oppvekstmiljø, skole barnehage, helse, omsorg, utvikling og andre ting som skaper kvalitet.

Samtidig kan det være at alt dette må løses på andre måter enn i dag. Da er kamp for innholdet viktigere enn i hvilken form innholdet kommer. Kall en spade for en spade, for det er umulig å videreføre kommunens tjenestenivå. Det er brutalt, men sant. Våg å diskutere dette åpent.

Hole har gått i luksusfellen, og har ikke vært godt nok forberedt på tiden etter Thon.

Eiendomsskatt er en tvingende nødvendig del av løsningen, men selv den gir i beste fall bare et lite pusterom. Dette rommet må brukes til omfattende omstilling.

Kommunens kostnader må ned. Enkelt å si – vanskelig å løse.