Hvor ble det av dugnadsånden? | Bjørn Harald Blaker

DRIFTIG: Siden 1992 har Jorun Hansen vært med på å drifte klubbhuset til Holeværingen.

DRIFTIG: Siden 1992 har Jorun Hansen vært med på å drifte klubbhuset til Holeværingen. Foto:

– Frivilligheten er i endring. Færre engasjerer seg, og flere gjør det i mindre grad enn før, skriver ansvarlig redaktør Bjørn Harald Blaker i lederen.

DEL

LederVi tar hatten av for Jorun Hansen. Hun er allerede hedret med æresmedlemskap i Holeværingen, og nå kan hun også få tittelen «Årets ildsjel» i Buskerud idrettskrets.

LES OGSÅ: Jorun (72) har viet livet til idrettsklubben

Hansen er en hjørnestein i det store idrettslaget i Hole. Det har hun vært i over 50 år. Her har hun hatt praktisk talt alle roller. Hun har brukt utallige timer med styrearbeid, som renholder, som kioskdriver og som lagleder. De siste 27 årene har hun sørget for at klubbhuset til Holeværingen har vært et åpent og godt sted å være for tusenvis av barn og foreldre.

Uten henne ville fritids- og idrettstilbudet i Hole vært noe ganske annet. Hun fortjener alle ære og ros hun har fått, og litt til. Slike som henne er det som gir livskvalitet til en hel kommune.

Bjørn Harald Blaker

Redaktør og daglig leder i Ringerikes Blad.

Da Ringerikes Blad møtte henne, i forbindelse med nominasjonen til ildsjelprisen, var det én ting som vakte refleksjoner:

«Jeg tror ikke vi hadde fått til det samme i dag. Dugnadsinnsatsen er ikke det den en gang var.»

Vi snakker ofte om dugnadsånden er en av bærebjelkene i samfunnet vårt. Vi vet hva det betyr, men mange med Hansen opplever det samme: Frivilligheten er i endring. Færre engasjerer seg, og flere gjør det i mindre grad enn før. Med det knirker bærebjelkene i sammenføyningene.

Hva har skjedd? Forklaringene og årsakene kan være både mange og gode. Mest sentralt er det nok at vi bygger et stadig strammere tidsskjema for oss selv, med jobb og aktiviteter. Vi velger å gjøre det slik, og vi har gode argumenter for det. Konsekvensen er uansett at det går ut over frivilligheten, og mer konkret fellesskapstilbud som bygger livskvalitet og gode oppvekstforhold.

Det er sikkert mange av dem som vil komme med formaninger om ansvar og moral. Vi tror ikke på det. Da er det jo ikke frivillighet, men plikt.

La oss heller løfte fram frivillighetens helter. Se hva frivilligheten har gitt dem av glede og mening. Se gløden de har. 72 år gamle Hansen har i alle fall ingen planer om å gi seg. En slik smittende og livslang entusiasme er den beste inspirasjonsfaktoren for andre.

Dugnadsånden er ikke borte. Vi har bare glemt å sette pris på den.

Vi må ikke se på frivillighet som jobb – ubetalt pliktjobb. Vi må i stedet se på hva engasjement i frivillighet og dugnad gir av livsglede, for oss selv og andre.

Vi heier på Jorun Hansen, og håper hun får heder som fortjent.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags