Saken som nå kan ende i retten, har en lang historie. Amundsen har bodd ved Hønen gård siden 1979. Stedet er et bo- og mestringssenter for blinde og svaksynte, og det drives av Norges Blindeforbund. Senteret i Hønefoss tilbyr også tilpassede arbeidsplasser for blinde og svaksynte gjennom Adaptor.

At senteret per definisjon ikke er en institusjon, og regelendringer som kom i 2012, har ført til at Bergen, som er Andersens opprinnelige hjemkommune, ikke lenger vil betale for tilbudet. At Ringerike kommune ikke har villet overta de økonomiske forpliktelsene er mulig å forstå, men at Andersen skal bli kasteballen, er uhørt. Uansett er det jo fellesskapets penger, og slik sett betyr det ingenting hvem som betaler.

At Ringerike kommune ikke har villet overta de økonomiske forpliktelsene er mulig å forstå, men at Andersen skal bli kasteballen, er uhørt.

Det går an å diskutere grensene for samfunnets ansvar når det kommer til å tilby spesialtilbud, men det kan ikke være tvil om at tilbudet på Hønen både bidrar til verdiskapning og verdighet, på en måte som ikke ville være mulig uten spesialtilpasning.

Kommunene som nå krangler seg imellom, må bruke menneskelige og økonomiske ressurser, og i tillegg belaste rettsapparatet med denne saken.

Langt bedre ville det være om Staten sa: «Tilbudet er godt, fornuftig, og innebærer god samfunnsøkonomi. Det finansieres med offentlige penger, og dette tar Staten nå ansvar for å finansiere.»

For AS Norge blir økonomien den samme.

Løsningen ville gi nødvendig langsiktighet og forutsigbarhet for både hjemkommuner, vertskommuner, senterdrivere og ikke minst beboerne.

Det siste er viktigst, for det er faktisk deres hjem og deres arbeidsplass som nå blir filleristet i grunnvollene.

LES SAKEN: Åge frykter å miste hjemmet sitt