Anne Gro Christensen: Høy på latter i teltet i atten år

Høy På Landet fra Hønefossrevyen i 2008 med Eivind Lien og Marie Risan er en høydare.

Høy På Landet fra Hønefossrevyen i 2008 med Eivind Lien og Marie Risan er en høydare. Foto:

Artikkelen er over 2 år gammel

Favoritten heter «Høy på landet». Nominert til Komipris i 2009. Spilt i «Helt sant. Sånn e`re» i revyteltet i 2008.

DEL

TilbakeblikkDet var «Brura» som ble tidenes revynummer i 2015. Etter 15 revysesonger. Men denne anmelderen har aldri ledd så mye og blitt så overraska noen gang som over bondetampene som hysja og hasja og til og med røyka sokka sine. Det var da Eivind og Marie tok revyglaskapen til nye høyder og selv fikk ellevill latterkrampe på scenen. (De vant ikke komiprisen- men det var ikke deres skyld.)

Forleden saumfarte undertegnede gammelt arkivmateriale. Humoristisk nostalgi og grundigskildret og dissekert revyutførelse gjennom ørten forestillinger. (Nei jeg har ikke anmeldt alle, men nesten. Og har nesten uten unntak slått høye terningkast.)

Anne Gro Christensen

Kulturleder i Ringerikes Blad

Sareptakrukken

Arkivsøket ble et tilbakeblikk i et oppkomme av Hønefoss-humor. En Sareptakrukke av revyglede og spillegalskap. Musikken sitter fortsatt i hjernevinningene. De aller beste tekstene lever sitt eget liv og hentes fram fra glemselen. Sammen med møter mellom kjendiser og mennesker i par og trioer på scenen som du aldri noensinne selv ville forestilt deg samspille.

Som Gerd-Liv Valla og Bjørn Eidsvåg. Som Tore på Sporet og Blomster-Finn. Som Thorbjørn Jagland og Dalai Lama, lost in translation. Og Jan Fredrik Karlsen som Jan Fredrik Karlsen i samsnakk med et ukjent antall artister i hysterisk -schizofrent enmannsshow signert Morten. 

Og enkeltprestasjoner; som standuppresten med Fossebergpreken for supportergjengen. Finance Condit. Selgeren "- og ikke nok med det», og Tore Tourett. Og Kim Jong i to generasjoner. Revyperler fra Jonas.

Fri utfoldelse og vill vekst

Vi har sett lokale revyskuespillere i fri utfoldelse og vill vekst gjennom 18 år. Som har spilt seg gjennom tykt og tynt, brynt seg på tekster, trent på intrikate sangteknikker, øvd på pole-show, gått over streken, hatt noen hvileskjær og kommet tilbake. Igjen og igjen.

Og vi har nytt det. Alle vi 300.000 (rundt regnet) som har sett og hørt og ledd så vi har grini. Og vært fulle av imponade over at det er mulig. År etter år etter år.

Årets topp i teltet

De klarte det igjen i 2017. For siste gang i teltet. Med en femmer på terningen. Mest for revyens absolutte clou og siste nummer; – Lærlingen på Femina. Der det spilles på alle strenger, overraskes og gledes til stum beundring fra teltpublikummet.

(Som vanlig sjekket vi anmeldelsen til Mona Levin i Aftenposten. Som vi alltid deler presseplass med på premieren. For å se om vi var enige denne gangen også. Og det var vi. Nesten. Mona ga en firer.)

Seiler over elva

Lørdag kveld var det siste gang, akkurat her.

Neste år seiles det over elva til et hus som skal fylles med glede. Og kanskje enda mer.

For det er ikke slutt på revyen.

Men det vi, og sikkert mange med oss, lurer på er: – Blir det det samme å oppleve revyglaskapen fra en moderne scene i et amfi rigget med myke stoler? Vil vi savne harde trebenker, langbord, skvulpende ølglass og en blafrende teltduk? Er det mulig å gjenskape konseptet under nye forhold? Og er ringerikingene, og attenåringen «Hønefossrevyen» modne nok til det?

– Den som ler får se.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags