Det skulle ikke mer enn et innlegg på Facebook fra Frode Lafton til. Da Hønefoss virkelig var på fotballkartet, skrev jeg i overskriften. Mange vil nok da umiddelbart tenke på HBK og deres «eliteserie-eventyr», men det er det ikke.

Det jeg henviser til er en gjeng med unge fotballspillere i årene 1980–1984 som alle samme spilte for Fossekallen.

Dette var tiden da det ikke fantes annet enn 11-fotball, vanlige regler og ingen hadde hørt om noe 7-milsgreier annet enn 7-milsstøvlene til han i eventyret. Dette var tiden da, ifølge min forlover som også var på laget, keeperen og forsvaret hilste på angrepsspillerne før match, i pausa og etter kampen, for banen var egentlig for stor.

Dette var tiden da fotballforbundet delt årsklassene 1. august. Dette medførte jo at annethvert år spilte årsklassene sammen og annethvert ikke.

Jim Gallagher

Pensjonert fotballspiller med skrangleknær

Følg på: www.geriatriks.blogg.no

Vi vant

Det var noe spesielt med årsklassene 1969, 1970 og 1971. Vi vant fordi vi allerede da spilte fotball. Det var lite tupp & mæl. Vi trente fotball, spilte fotball og tenkte fotball. Det var laguttak og kamp om å komme med på førstelaget. Godt over 100 spillere møtte opp på grusbanen på Ullerål for internserie der førstelagsgutta var kapteiner på hvert sitt «engelske» lag ... heldig var han som fikk Liverpool eller Arsenal.

Vi trente fotball, spilte fotball og tenkte fotball.

Vi spilte utallige cuper den gang. Vi reiste rundt og bodde borte. Men; den største av alle var Fossekallen Knøttecup. Vi spilte finalen i årene 1980 og 1981.

Vi tapte

Vi tapte begge. Vi tapte i 1980 på straffekonk mot Romsås (sitter limt fast) og 1–2 for Lier i 1981 (der for øvrig senere års goalgetter for HBK, Lars Kåre Gustavsen, putta begge).

Vi som spilte den gang har en formening om at vi var en medvirkende årsak til at straffekonk ble forbudt for barn. Skjønt; alle tapene på cornere og myntkast vi opplevde i senere år kunne vi alle vært foruten.

Et fryktet lag å møte

Vi ble vist på sportsrevyen og sportshjørnet. Vi havnet i Aftenposten på grunn av ufattelig mange kamper uten tap. Vi var selvsagt i lokalavisen hele tiden. Vi var rett og slett et fryktet lag å møte.

Det er synd at ikke det var like stor fokus på å ta vare på talenter den gang som for eksempel HBK har drevet med de siste årene. Da... Da hadde vi vært gode i mange år, da...

Vel, det er historie, og gode minner.