I anledning Sakher Hasans artikkel om Palestinas kamp her i avisen 16. februar:

Det var i den tiden vi som fløy i SAS hadde god tid enkelte steder i verden.

Årsaken til det var at det ofte gikk bare ett eller to fly i uken til mer fjerntliggende byer, og at det var for langt for besetningene å fly tur retur på dagen.

På mellomstopp hadde vi iblant korte nattopphold, som i Tel Aviv i mai 1964. Endepunktet for denne turen var Kairo. Men dit kunne vi ikke fly direkte fra Tel Aviv på grunn av fiendtlig tilstand mellom Israel og Egypt.

Ruten gikk med SAS’ første jetfly, Caravelle, fra København via Rom til Tel Aviv, nordover igjen til Istanbul og derfra til Kairo.

Israel hadde på det tidspunktet de grensene som FN hadde fastsatt. Vestbredden var palestinsk/jordansk område.

Hos meteorologene i Tel Aviv, var det et stort kart over Midt-Østen på veggen. Da vi troppet opp der for å få værmeldingen for Istanbul, kom vi skandinaver til å se på kartet, og ytret da at Israel var nokså smalt mellom Vestbredden og havet.

Øyeblikkelig bemerket en av meteorologene at den situasjonen bare var midlertidig.

Han pekte på Vestbredden og sa: «We will take it!»

En annen person, litt lengre inne i lokalet, som hadde overhørt samtalen, bekreftet straks:

«Just wait, we shall take it!» Det var vanlige sivile tjenestemenn som slo dette kontant fast, og kanskje sier det noe om den rådende israelske holdningen.

Vestbredden ble som kjent erobret tre år senere, i 1967. De arabiske landene ble da angrepet av Israel etter forutgående konflikter.

Da vi etter mellomlanding i Istanbul kom til Kairo, hadde vi to eller tre dager fri der.

Det var omkring 40 varmegrader, og vi hadde adgang til et svømmeanlegg som det egyptiske flyselskapet disponerte. Der kom vi i snakk med en av dette selskapets kapteiner.

Han la ivrig ut om at Egypt og andre naboland med tiden skulle utslette Israel.

Han hadde en liten sønn på 2-3 år, som han allerede drillet i militære øvelser.

Vi fikk vite at gutten øvde på å storme fram med et maskingevær av plast, kaste seg ned, skyte og smelle. Han skulle med tiden bli en god soldat, for et godt formål. Den lille tassen ble kanskje likevel ingen kriger. Egypts Anwar Sadat og Israels Menachem Begin klarte å forhandle fram en fredsavtale i mars 1979.

Arbeidet med avtalen begynte høsten 1977, da president Sadat tok imot invitasjon fra statsminister Begin, om å tale i Knesset, den israelske nasjonalforsamlingen.

Underveis i prosessen fikk begge de to statsmenn Nobels fredspris, i desember 1978. Den senere fredsprisvinner og daværende president i USA, Jimmy Carter, var pådriver i prosessen

Statsledere som utvikler format og holdninger av lignende kvalitet, er vel hva israelere og palestinere trenger ...

Så kan vi vende hjem og spørre, med gamle Vinje:

«Kvi er store menn så fåe?

Kan du denne gåta gjeta?

Jau: Dei andre er for småe,

og som avåt på dei eta».