Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
25. september skrev Ranveig Kristiansen et innlegg i avisen hvor hun stiller spørsmålet om ikke Den norske kirke bør unnskylde seg. Saken gjelder synet på ekteskapet og den nye vigslesordningen som innlemmer både heterofile og homofile par.
Jeg har diskutert denne saken med Kristiansen i avisen tidligere, og har ikke så mye mer å tilføye.
Vi tilhører ulike trossamfunn og har ulike tanker om tro, bibelsyn og kirkens oppgave. Jeg vil heller besvare hennes krav om unnskyldning med følgende:
I år er det reformasjonsår. Rundt om i distriktet har vi ulike markeringer som omhandler både den gode fornyelsen og de mer utfordrende sidene kirken har stått i etter at Luther slo opp sine 95 teser på kirkedøra i Wittenberg.
Blant annet har det helt fram til vår egen tid vært vanskelig å være frikirke i Norge. Forrige torsdag holdt metodistpastor Ivar Granum et foredrag i St. Theresia kirke hvor han fortalte om hvordan det var da Metodistkirken og andre frikirker vokste fram på Ringerike.
Dette er en broket og til dels sår historie. Som prest i Den norske kirke er det rett og riktig å be om unnskyldning for majoritetskirkens arroganse opp gjennom historien.
Heldigvis er vi kommet langt på Ringerike. Vi er i dag 8 ulike trossamfunn. Vi som er ledere i disse kirkene mener mye ulikt om tro, bibelsyn og kirkens oppgave.
Men vi er enige om at vi står sammen om det viktigste: Troen på den treenige Gud.
Det er ikke alltid like enkelt å holde fokus på denne enheten, desto mer takknemlig og stolt er jeg over at vi får det til. Derfor synes jeg det er svært beklagelig når Kristiansen nok en gang ønsker å sette troende opp mot hverandre ved å postulere hva som er rett tro og vrang lære, og å påstå at jeg som prest i Den norske kirke med åpne øyne går inn for å føre folk vill.
Jeg tar gjerne imot en unnskyldning fra Kristiansen for dette.
Det som ikke trenger noen unnskyldning fra min side er den nye vigselsliturgien. Jeg er glad for den nye liturgien som kirkemøtet vedtok 1. februar 2017. Den egner seg godt for homofile par, så vel som for heterofile hvor ordene om å «forlate far og mor» eller «fylle jorden og bli mange» ikke er så aktuelle. Mitt håp for framtidens økumeniske samtale er at vi finner andre tema å snakke om enn en liten gruppe mennesker som altfor lenge har vært «prøvestein» for troendes rettroenhet.
Det er på tide å la folk i fred.
LES OGSÅ:
Ranveig Kristiansen: Bør Den norske kirke unnskylde seg?
Geir Aspheim: Nei til livssynsdiktatur og menneskeforakt