Gol – Hønefoss på sykkel er en tur med livet som innsats | Simen Moe

GALE-MATIAS: - Flere ganger var jeg sikker på at livet mitt skulle ende her, på sykkeltur mellom Gol og Hønefoss, skriver Simen Moe.

GALE-MATIAS: - Flere ganger var jeg sikker på at livet mitt skulle ende her, på sykkeltur mellom Gol og Hønefoss, skriver Simen Moe. Foto:

Av
DEL

MeningerJeg er nettopp kommet tilbake fra en helt fantastisk reise, hele 15 dager på sykkel med telt, sovepose og oppakning.

Det har vært et magisk eventyr, med spektakulær natur, flotte fjorder, majestetiske fjell, jeg har syklet over den estetisk vakre Hardangerbrua, besøkt nydelige Ulvik og tilbrakt hele, litt late dager, i Sogndal og i Eidsfjord, begge to herlige steder omgitt av flotte fjell med snø på toppene, mens alt under snøgrensen er grønt og frodig.

Og fjordene som ligger der grønne og innbydende, med sola som funkler i de ørsmå krusningene.

Mange hyggelige mennesker har jeg møtt på turen min. Og de har øst av sin livsvisdom, verdifull lokalkunnskap og både råd og tips til fine traseer å sykle, for å få en optimal opplevelse og en dertil super tur på sykkelen.

Som på «Den romantiske veien på sørsiden av Lustrafjorden» som den heter, som går fra Skjolden til Urna, hvor jeg tok fergen over til Solvor.

Ubetalelig opplevelse. Lukten av syriner, synet av epletrær i blomst, sauer med lam på de grønne fine engene, små naust og fiskebruk nede ved vannet, fjellet som kneiser rett opp på min venstre side, svære fosser som gir oss som passerer en lett dusj av svevende vannpartikler, og knapt et hus langs veien og så å si ingen passerende biler. Det ER så nydelig.

Ble advart mot lastebiler

Kontrasten var derfor enorm til veien mellom Gol og Hønefoss. Jeg var innom en gammel landhandel, og han som drev det, en kjempehyggelig mann i 70-årene, advarte meg mot lastebilene som kjørte som om de hadde stjålet både bil og last, uten å ta spesielt hensyn til syklister.

Han rådet meg derfor til å benytte gangveiene der det var mulig, for å berge livet. Da hadde han sett at en lastebil kom rett opp i ryggen min, uten å bremse ned, med møtende semitrailer imot.

Sjåføren på lastebilen bak meg hadde tydeligvis tenkt å passere meg, med semitraileren i den andre kjørebanen.

En hasardiøs og livsfarlig forbikjøring, som jeg neppe ville kommet uskadd fra. Jeg fikk i siste liten snudd meg forskrekket og viftet febrilsk med venstre arm som tegn på at han måtte for guds skyld bremse, og vente med å kjøre forbi.

Stanset bak sykkelen min

Han sto da på bremsene, og klarte med nød og neppe å bremse opp slik at lastebilen, en svær 25-metring, stanset bare et par meter bak sykkelen min.

Jeg benyttet gangveiene der disse fantes, selv om de var av sterkt varierende kvalitet.

Det var tross alt bedre å sykle slalåm mellom sprekker i asfalten, humper og dumper og tåle å riste litt på sykkelen på en gangvei, enn å sykle på jevnt fint underlag i veibanen, og uten å sykle sikksakk mellom hindringene i veibanen, selv om dette går betraktelig raskere, så lenge man slipper å sette livet i fare og risikere å bli truffet av en tjue tonns trailer med en sjåfør uten vett i skallen tenkte jeg.

Jeg kom til innkjøringen til Gol, og her var det slutt på gang- og sykkelveien. Man måtte ut i veibanen, enten man ville eller ikke. Eller ta buss til Hønefoss.

Uvettig kjøring

Så mye uvettig kjøring som jeg hadde opplevd bestemte jeg meg for å forsøke å sykle lengst mulig på natta, da det var betraktelig mindre trafikk, tenkte jeg.

Klokka var allerede 21.00, så det var bare å tråkke på. Det begynte å skumre, og etter midnatt ble det rett og slett mørkt. Jeg hadde tatt på det jeg hadde av lys og reflekser, for å bli sett, og kunne sykle trygt.

To lys bak på sykkelen, reflekser på begge sykkelveskene bak på sykkelen, en reflekspinne ut fra sykkelen og et fluoriserende tørkle med refleksstripe hengende på vimpelen bak på sykkelen. To oransje reflekser på hvert hjul, og en kraftig lykt foran, med hele 3.000 Lumen (som er som strålekasterne på en bil.)

Allikevel ble jeg blunket på av passerende semitrailere og lastebiler med hengere, som var mer over asfalten enn nedpå med hjulene. Jeg ble sneiet, og jeg satt med hjertet i halsen nærmest hele veien fra innkjøringen til Gol og til Hønefoss.

Flere ganger var jeg sikker på at livet mitt skulle ende her. For eksempel da jeg kom til et sted hvor det ikke var lov for syklister å ferdes videre på veien, men måtte opp på en kulvert og ta til høyre, rundt motorveien, i retning Storefjell, Drammen og Hokksund.

Dundret mot meg

Jeg syklet opp mot kulverten, og regnet med at de to semitrailerne som dundret mot meg helt sikkert skulle rett fram, tatt i betraktning den enorme farten de hadde.

Men nei, uten å bremse ned tok de også opp til høyre, og kom mot meg som en rasende flokk bøfler, hvor jeg var trengt opp mot et stup helt uten fluktmuligheter.

Den første passerte meg med minst mulig margin, og den andre som lå bak, helt opp i enden på den første (sikkert for å spare drivstoff) lå tettere inn mot autovernet som jeg presset meg selv og sykkelen imot.

Jeg fikk febrilsk vaiet med begge nevene at nå måtte han stanse, ellers ville han kjøre meg rett ned.

Heldigvis så han meg, og sto på bremsen. Han klarte akkurat å svinge en halvmeter ut, rullet ned vinduet og spurte på dårlig engelsk: Is all okay?

Jeg svarte på litt bedre engelsk at han var nødt for å svinge ut, for ikke å treffe meg og sykkelen. Han gjorde en manøver og klarte med nød og neppe å unngå å kjøre over skotuppene mine. Phu ...

115 mil på 15 dager

Jeg har syklet 105 mil på 15 dager, sett noe av det aller vakreste Norge har å by på, møtt hyggelige mennesker og aldri vært redd, ikke en eneste gang. Kontrasten blir derfor astronomisk i forhold til det å sykle de 13,5 milene fra Gol til Hønefoss. Det er mange timer å sykle og hele tiden frykte for livet det.

Sykkelveien er dessuten ca. to mil lenger, i og med at vi syklister må sykle sideveien, så den reelle strekningen er nok nærmere 15,5 mil.

Gud a meg, så nervepirrende en strekning. Jeg har syklet mye rundt om i Norge, blant annet Nordkapp – Lindesnes, innenlandsturer med flere fjelloverganger, blant annet nydelige Setesdølen og Røldalsfjellene, hele kysten fra Oslo til Tromsø og hele E6 fra nord til sør.

Men aldri noen gang har jeg vært så redd som det jeg var på denne strekningen. Jeg vil derfor påstå at strekningen Gol til Hønefoss MÅ være landets aller farligste og dermed verste strekning å ferdes, ikke minst på sykkel.

Gale-Matias

At ikke flere liv har gått tapt på denne strekningen må skyldes utelukkende flaks. Hvor er samferdselspolitikerne? Her MÅ noe gjøres, for dette her er «Gale-Matias».

Penger på bordet – og strakstiltak for å få på plass gang og sykkelveier langs hele den 13,5 mil lange strekningen – NÅ!

Heilage (h)jul, FOR en dødens strekning!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags