Gåturer er enkel og god mosjon. Mosjon bygger opp helsa og forebygger sykdom og skader. En frisk person har god livskvalitet, også i eldre år. Det er lettere å gå tur der du bor enn å måtte reise til et annet sted.

Mange synes dette er selvsagt. Ja, det er så selvsagt at vi ikke tenker mer over det. Men ofte er det slik med det selvsagte, det vi tar for gitt, at vi må stoppe opp litt og se etter om det er slik vi tror, eller ønsker å tro at det er.

Behov for planlegging

Stadig flere av oss bor i byer og tettsteder. Selv om vi på Ringerike fortsatt er velsignet med gode muligheter til å gå tur i nærområdene, vil langt de fleste i framtida bosette seg i Hønefoss eller de andre større tettstedene i regionen. Med det vokser behovet for å planlegge og legge til rette for turer, mosjon, fysisk aktivitet på disse tettstedene.

«Det enkle friluftslivet» er en fin merkelapp på slik type enkel mosjon. Her snakker vi ikke om pengekrevende idrettsanlegg og haller men om fortau, gangveier og stier.

Rollemodeller

Du og jeg har selv ansvaret for egen helse, med ett viktig unntak: Som barn er vi avhengige av foresatte som kan gi oss gode vaner hva angår den enkleste og sunneste formen for mosjon, nemlig friluftsliv. På samme måte er vi som voksenpersoner rollemodeller for barn og ungdom, både våre egne og andres.

Barn som er så heldige å vokse opp i miljøer der det er aksept for å gå tur og være ute i all slags vær, har tydelige og målbare fortrinn på alle områder, framfor andre barn.

Kall gjerne fortau, gangveier og stier for «nærturanlegg», i motsetning til idrettsanlegg.

Foreløpig konklusjon er at vi som voksenpersoner har ansvar for egen helse. Men vi er avhengige av et samfunn rundt oss der vi slipper store hindringer for å ivareta helsa. Til dette har vi valgt folk som representerer oss på ulike nivå; kommune, fylke og stat. Lokalt må vi følgelig velge kommunepolitikere som er seg bevisst ansvaret de har for helsa til velgerne sine.

Kommunepolitikerne kjenner de lokale forholdene og er de som kan bruke nødvendige midler (les: penger) til noe så enkelt som:

a. Reguleringsplaner som reserverer nødvendige arealer til for eksempel fortau og stier, og

b. Å gjennomfører disse planene, raskt og effektivt.

«Nærturanlegg»

Som nevnt ovenfor: Til dette trengs det penger. Kommunene i Ringeriksregionen bevilger store midler til den organiserte idretten. Det er bra! Men denne typen fysisk aktivitet favner bare en brøkdel av befolkningen.

Fysisk aktivitet utenfor organisert idrett er både den type aktivitet som er mest utbredt i dag, og som fellesskapet må satse på i framtida. Til dette trengs det penger. Hvor henter vi dem? Spillemidler!

Kall gjerne fortau, gangveier og stier for «nærturanlegg», i motsetning til idrettsanlegg.

For 2016 ble det fra spillemiddelordningen bevilget (landsbasis) tett oppunder to milliarder kroner til idrettsanlegg. Av denne summen gikk 4% til friluftslivet. Nærturanleggene fikk bare en liten del av disse 4 prosentene (Aftenposten 21.11.16, del 2 s. 12, «Spillemidlene må brukes til å bedre folkehelsen»).

Et naturlig spørsmål blir da: I hvilken grad har Ringerike, Hole og Jevnaker benyttet seg av muligheten til å søke spillemiddelordningen om penger til slike anlegg? Eller, for å gå lenger inn i prosessen, hva slags planer og vedtak foreligger i disse kommunene på dette området? Kommunene trenger ikke selv å bygge opp kompetente miljøer innenfor fagfeltet. For meg er det naturlig å peke på Turistforeningen som mer enn gjerne kommer med gjennomtenkte og faglig begrunnede forslag og løsninger på området.

Ringeriksregionen står foran store endringer. Ønsker vi gode bomiljøer, der det er enkelt å gå seg en tur uten å balansere på en smal veiskulder med biltrafikken susende en snau halvmeter unna?

Folk som vurderer å flytte hit, altså en vesentlig del av de kommende innbyggerne i distriktet, etterspør slik enkel tilrettelegging. En billig investering i trivsel og helse for hele befolkningen. Folkehelse!