Freden i 1945 – vårt største øyeblikk | Nils Johan Rønniksen

Nils Johan Rønniksen

Nils Johan Rønniksen Foto:

Av

Freden i 1945 kom til oss uformelt på ettermiddagen 7. mai, timer før kapitulasjonstidspunktet kl. 00 8. mai.

DEL

AproposFar, Johan Rønniksen, kom hjem fra formiddagsskift på Follum sånn rundt klokka halv tre på ettermiddagen. Han gikk rett på loftet og snart hørte jeg lyder der oppe fra.

Så nysgjerrig jeg var! Men jeg fikk aldri være med på loftet når far og mor skulle høre på de norske sendingene fra London. Jeg fikk først vite hva lydene var dagen etter, 8. mai.

«Nå er det fred»

Etter en stund kom far ned loftstrappa og ga meg et lite norsk flagg med disse ordene: «Nå er det fred! Tyskerne har kapitulert! Spring ut på veien (Sollibakken, Hofsfossveien) og fortell alle at nå er det fred i landet!»

Få ville tro på hva seksåringen ropte, men de ringte på og fikk bekreftet hva jeg ropte. Hvilken enorm glede!

Noen gråt av glede, andre jublet. «Han derre Rønniksen må værra spenna gæren som tørr å heise flagget nå!» Vi må ha vært av de aller første på Ringerike som flagget freden.

Far førte en flaggstang ut av loftsvinduet og rullet ut et stort, norsk flagg.

Far hentet fram den illegale radioen vi hadde, plasserte den i et stuevindu ut mot veien. Snart sto det en andektig flokk og hørte på gladnyheten om at krigen var slutt. Noen gråt av bevegelse.

Snart kom det opp flagg overalt, en ubeskrivelig glede bredte seg.

Men været sto oss ikke bi de store dagene i 1945, 17. mai og 7. juni, da Kongen kom hjem.

«La det bare hølje»

Det regnet som bare det. «La det bare hølje ned, vi har Kongen, vi har fred!» En Oslo-avis brukte den førstesideoverskriften.

Jeg må også få nevne den farligste hendelsen jeg opplevde fra krigen; unntakstilstanden 19. september 1944. Naboer og kjente ble ført forbi på veien med hendene i været og en tysk soldat med gevær noen meter bak.

Høyttalerbiler proklamerte at enhver som viste seg utenfor husene ville bli skutt uten varsel. Redaktøren i Ringerikes Blad, Filseth, var av dem Gestapo likviderte under unntakstilstanden.

Husundersøkelse, med tyske soldater i kjeller og på loft. En offiser som forhørte mor og som skjønte at guttungen som holdt mor i hånda var redd. «Bist Du Bange, kleine Knabe?» Spurte han.

Den eldre broren min, Knut, og jeg var på jernbanestasjonen i begynnelsen av juni 1945, og så på at mange hundre russiske tidligere krigsfanger skulle reise hjem. Til et land som lå i ruiner og et tap av menneskeliv på 30 millioner. Ti ganger Norges befolkning den gang.

Så sang de Internasjonalen; jeg glemmer det aldri!

Artikkeltags