Jeg er heldig som er biskop i Tunsberg bispedømme. Det betyr Vestfold og Buskerud fylke, som er sjeldent vakre områder i Norge med landskap, folk og kultur som rommer fryktelig mye fint.

For eksempel har Drammen endret image, og blitt mye, mye mer enn et lyskryss på vei til Numedal, Telemark eller Vestfold.

Byen fremstår som vakker, viktig og lovende. Forvandlingen av elvebredden gjennom byens sentrum er et overraskende under.

Misnøye er blitt til stolthet, grumsete elv er blitt til badevann, og vakre broer har knyttet sammen ulike elvebredder. Et bevis på at mye kan skje om folk får visjoner og evner å jobbe sammen for felles mål.

Sånn sett: Inspirerende og moro for hele Buskerud og Vestfold!

Per Arne Dahl

Biskop i Tunsberg bispedømme

 

Jeg dro til Drammen med noen gode kamerater en sommersøndag. Vi skulle ta en matbit før det som skulle vise seg å bli en bra fotballkamp på Marienlyst, og stakk innom en kafé. Det tok mer enn fem minutter før noen av betjeningen over hodet viste seg, og når endelig kelneren kom, var det ikke med varm velkomst på en regntung junidag.

Vi hadde nesten en følelse av at vi var til bry. Stemningen var lett trykkende, og jeg prøvde meg med en lett munter tone og spurte: – Har du noe god og billig mat her i dag?

Kelneren så betenkt på oss og svarte: – Nei, her har vi verken god eller billig mat. Men vi har noen skarve koteletter.

Bra nok for oss, og maten var faktisk grei nok. Og dermed dristet vi oss til en ørliten takk for bra mat når vi skulle betale.

Da så kelneren lett oppgitt på oss og kvitterte: – Det skal noe til å ødelegge ei kotelett.

Vi rusla til fotballkampen med denne blandede følelsen av at her var det ikke mer høflighet og service enn det måtte være, samtidig som kelneren, ved sin ufrivillige munterhet, gjorde en aldri så liten forskjell.

Høflighet og gode manerer er i ferd med å bli fremmede ord, og real beundring og det å ville hverandre vel, er i ferd med å bli borte i et samfunn hvor vi tenker på oss selv og altfor lett trues av andre.

Hvem holder opp dører for andre enn seg selv? Hvem takker for maten? Hvem reiser seg på trikken eller bussen for noen som trenger plassen bedre enn oss selv?

Hvem gir en hjelpende hånd til en gammel eller lar den travle ungdommen rykke frem i køen?

Hvem slår av mobiltelefon på toget eller restauranten istedenfor å gjøre andre forlegne fordi vi blir involvert i altfor private og høylydte ordskifter?

Hvem tenker på hvordan lettvinte ytringer på sosiale medier kan såre, krenke og etterlate mennesker med mindreverdsfølelse og arr i sjelen?

Hva er i ferd med å skje med vår adferd? Er gode manerer, høflighet og respekt i fritt fall?

At vi voksne er tankeløse og er oss selv nok, har de fleste oppdaget. Replikken fra en kvinne som beskrev sin egen mann er mer enn typisk: – Han ser på andre og tenker på seg selv.

Ja, kanskje er dette uhøflighetens kilde nummer en. At vi er fanget av oss selv og dermed har mistet evnen til å sette oss inn i andre menneskers situasjon.

Derfor handler høflighet og vennlig respekt om å bli rykket ut av oss selv så vi kan se den andre og ære den som æres skal.

Ved denne erkjennelsen oppdager vi at uhøflighet og misunnelse er tvillinger. De har akkurat den samme roten: egoisme og beundring på av-veie.

Dermed fanges vi av oss selv, blir oss selv nok og saboterer direkte og indirekte andres muligheter til å lykkes. Dette er det tragiske i en kultur der høfligheten og den ubetingede godheten er i fritt fall.

Det handler om noe som stikker dypere enn innsikt i «Skikk og Bruk», å ta et redelig oppgjør med den selvopptattheten som truer våre fellesskap og bidrar til ukultur og uhøflighet.

Det er sommertid. I Vestfold og Buskerud er det vakkert. Ingen kan klage på det vi ser.

Men hva med det indre menneske og det indre miljø? Det er fint med vakre hus og hytter, men hva med inneklimaet?

Det er fint med freshe og fikse mennesker som rusler på bryggekanten eller i fjellheimen, men hva er det vi formidler til omgivelsene og til hverandre?

Sola står på det aller høyeste. Det er tid for å spørre:

Har egoisme og misunnelse tatt et så solid grep om oss at vi har mistet det som er høflighetens, humorens og godhetens kilde nummer en; «å elske Gud over alle ting, og vår neste, som oss selv?»

Midtsommer 2017.

Tunsberg biskop Per Arne Dahl

LES OGSÅ: