Ungdomskulturen som forsvinner

Ida Golberg, skribent.

Ida Golberg, skribent. Foto:

Artikkelen er over 3 år gammel

Hvordan vil hverdagen til neste generasjon unge bli? Og kanskje viktigst: vil kløfta mellom generasjonen være like stor om 30 år? For det er forsatt ukult å dra i gang en lang monolog om «den gang jeg var ung»...

DEL

Puls - kommentarDet samme skjer utallige ganger hver dag. En eller annen voksen skjønner ikke hva vi unge mener med ett eller annet vi sier eller gjør. Så forklarer vi ungdommer hva vi mener og hva vi gjør.

Og da kommer det; den lange samtalen om «den gang jeg var ung». Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt hvordan ungdomskulturen til foreldregenerasjonen var.

Det jeg lurer på er om vi en dag kommer til å fortelle om vår egen kultur på samme måte. Og når skal vi egentlig gi slipp på den?

Ungdommer i dag har bygget et lite samfunn for oss selv. Vi har vokst opp med internett og var de første på sosiale medier

Språket vårt, holdningene våre, stilen vår, alt bærer preg av nåtiden.

  • Dominica Rozanska (17): – Jeg flyttet fra nettmobbingen 

Men når slutter vi å være unge? Vil vi fremdeles som 30-åringer bry oss om hvem som var på hvilken russebuss?

Om femten eller tjue år, kommer vi fremdeles til å skrive til hverandre på alle mulige apper og bruke alle ordene vi gjør i dag?

Antageligvis kommer vi ikke til å si «tæsje» eller «ferdig» til evig tid, og det er nesten litt trist.

Men jeg må bare si, jeg ber til Gud om at det aldri blir en tribute-konsert til TIX om rundt tjue år.

En haug av førti år gamle mennesker som skriker «i kveld er det lov å være hore» er ikke veldig innafor.

Om femten eller tjue år, kommer vi fremdeles til å skrive til hverandre på alle mulige apper og bruke alle ordene vi gjør i dag?

Noen tradisjoner og noen deler av kulturen vi har, er det helt greit å gi slipp på. Likevel burde vi bevare litt av måten vi ungdommer lever på i dag (ikke det at vi trenger å bekymre oss så mye over det, alt ligger ute på nettet uansett).

Jeg håper at jeg en dag kan fortelle mine barn om hvordan jeg hadde det da jeg var på deres alder.

Til gjengjeld kan jeg jo lære om deres ungdomskultur, om hva de sier og hva de gjør.

Kanskje de er de første til å vokse opp med ting vi så for oss skulle skje i fremtiden? Kanskje de kan teleportere eller kanskje de har flyvende greier?

Og da kommer vi, den forrige generasjonen, til å sitte og drikke kaffe eller te eller noe sånt, og mimre tilbake til den gangvi var unge.

Det jeg bare ikke kan sette fingeren på, er når dette kultur-byttet kommer til å skje. Skjer det gradvis? Skjer det når vi flytter ut, studerer, jobber fast, får barn selv?

Vi har bygget opp en egen måte å kommunisere og leve på som er unik for de som er unge i dag. Og selv om jeg ikke alltid er like begeistret for den, kommer det en dag til å bli trist å se den gå.

Det blir skjært as, shamener? Men dgb da.

LES FLERE KOMMENTARER:

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags