Jostein Danielsen: – Jeg trenger noe mer, og jeg trenger håpet

- Gud er iblant oss. For å gi oss alle håp, skriver Jostein Danielsen i dette leserinnlegget.

- Gud er iblant oss. For å gi oss alle håp, skriver Jostein Danielsen i dette leserinnlegget. Foto:

Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

FørjulstankerUnderveis i musikkutdanningen min hadde jeg Tore W. Aas som lærer i musikkarrangering. Aas er mest kjent som dirigent og leder av Oslo Gospel Choir.

I en klassetime gjorde noen av oss et heller lite vellykket forsøk på gjøre narr av det vi mente var klisjeaktige harmoniseringer i noen av hans arrangementer.

Jeg kan huske at han med rak rygg sto inne for arrangementet, og sa:

«Det er grunner til at klisjeer er blitt nettopp det».

Å bruke førjulstiden til å stille spørsmål ved at julemarsipanen havner så tidlig i butikkene, eller at adventstiden handler om så mye annet enn dens opprinnelige mening, er vel for klisjeer å regne.

Forventning

Likevel stiller jeg spørsmål ved noe av det adventstiden er blitt, og jeg gjør det med rakk rygg.

For det er noe i meg som protesterer på en slik måte at det ville være feil å tie, bare fordi vi har hørt det så mange ganger før.

Adventstid er ikke Black Friday og rekordhøye tall på bruk av Visa i desember måned. Adventstid er forventning.

Det er heller ikke julebord og unger som er redde for berusa foreldre. Det er forventning om en som skal komme.

Jeg er glad for både gode tilbud og festlige julebord. Likevel forventer jeg noe mer. Det er lov å håpe. For jeg trenger det. Jeg trenger noe mer, og jeg trenger håpet.

Håp

Min kanskje aller sterkeste opplevelse av jul, fant sted på en buss i Nairobi for en del år siden.

Det var sen romjulskveld. Gatene i millionbyen så likevel ikke ut til å ville ta kvelden. Utenfor vinduet var det gjenger av barn og unge som sniffet og rusa seg.

Avmakt. For en verden. Avstanden mellom dem i en håpløs situasjon og mangel på fremtid, og meg, en privilegert turist med betraktende blikk, var så ufattelig stor.

I dette øyeblikket av avmakt, selvforakt og håpløshet, skjer det, at ei lita jente legger hodet sitt på skulderen min og setter i å synge. Ikke melodisk vakkert, men likevel så musikalsk: «Gloria in excelsis deo».

På norsk heter det: «Ære være Gud i det høyeste». Lovsangen ble først sunget av englene etter Jesu fødsel.

Midt i dette kaoset som foregikk inni meg og rundt meg, kommer denne stemmen utenfra som en befriende lyd om håp.

Gud er iblant oss. For å gi oss alle håp. Håp til barna på gata, til den lille jenta, og til meg.

Lytte

Mange år har gått siden den opplevelsen. Verden oppleves ikke som noe mindre kaotisk, snarere tvert imot.

Jeg bærer likevel et håp om en bedre verden. Jeg trenger stemmer som synger dette håpet inn i meg.

Livet har lært meg at disse stemmene like gjerne kan høres utenfor kirken, som i kirken.

Stemmene kan ikke manipuleres frem. Noen synger dem bare. Men jeg må være mottakelig for å lytte.

Disse stemmene skaper nemlig en forventning om han som kommer. Det er det som er advent.

Så får det heller være litt klisjeaktig å stille spørsmål ved hva vi bruker adventstiden til. Det er jo grunner til at klisjeer er blitt nettopp det.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags