Gå til sidens hovedinnhold

Tredje vers i «Ja, vi elsker» handler om en hendelse på Ringerike | Preben L. Johannessen

Artikkelen er over 3 år gammel

Konservator ved Ringerikes Museum, Preben L. Johannessen, forklarer i dette leserinnlegget hvorfor vi på Ringerike kan være ekstra stolte av tredje vers i nasjonalsangen.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

For første gang ble nasjonalsangens tredje vers sunget i Søndre Park på selveste 17. mai. Og hva var egentlig bakgrunnen for det?

Jo, fordi 3. vers i Nasjonalsangen rett og slett omhandler oss her i Ringerike, og en historisk hendelse – slaget på Norderhov i 1716 hvor den uredde prestekona Anna Colbjørnsdatter var meget sentral. Og ikke nok med at den omhandler en historisk hendelse her i Ringerike – den omhandler også kvinners innsats, hvilket er svært sjeldent i nasjonalsang-sammenheng. Fra 1814 til 1905 var Norge i union med Sverige. I løpet av de 90 årene var det flere kriser mellom de to landene. Og alle krisene var utløst av Norges manglende vilje til underkastelse. Og to av disse krisene dannet bakteppet for Bjørnstjerne Bjørnson da han skrev det som senere skulle bli Norges nasjonalsang.

Preben L. Johannessen

Konservator

Honnørord

Utover 1800-tallet kom tidsepoken romantikken til Norge. Denne åndshistoriske bevegelsen utviklet seg snart til nasjonal romantikk. Og den ble en viktig del av den norske nasjonsbyggingen, som etter hvert skulle bidra til å etablere forestillingen om Norge som en egen, selvstendig nasjon.

I dag har begrepet nasjonalisme en negativ klang, med assosiasjoner til mer autoritære samfunn. Slik var det ikke på 1800-tallet. Snarere tvert imot. På 1800-tallet var begreper som «nasjon» og «nasjonalitet» og «norsk» honnørord, som inkluderte fedrelandskjærlighet og ikke minst frihetskamp fra andre undertrykkende nasjoner – en frihetskamp det faktisk var verd å kjempe for og å dø for. Teksten til «Ja, vi elsker» ble til i en tid da nordmenn følte seg undertrykket av en annen nasjon.

Det unge Norge på 1800-tallet definerte seg gjerne gjennom folkets felles historie, felles språk og felles kulturelle koder. Men også som et ledd i det progressive arbeidet for demokrati og politisk selvstendighet.

Dette er – enkelt fortalt – bakteppet for entusiasten Bjørnstjerne Bjørnsons nasjonalsang. For Bjørnstjerne Bjørnson var veien mellom diktning og politikk aldri lang.

Les alt om 17. mai-feiringen 2018 i dette magasinet

Tre versjoner

Første gang nasjonalsangen ble trykket var i avisa Aftenbladet i 1859. Neste versjon kom i Illustrert Nyhedsblad i 1863. Og den tredje versjonen kom i Bjørnsons diktsamling Digte og Sange som kom i 1870. Og alle tre versjoner er litt forskjellige. Ikke mye, men dog litt.

Første gang den ble sunget offentlig var 17. mai 1864, altså til 50-årsmarkeringen til Norges grunnlov. Og melodien er av Rikard Nordraak. Som var fetteren til Bjørnson!

Og sakte, men sikkert befester «Ja, vi elsker» seg som Norges nasjonalsang – selv om det utrolig nok aldri har vært et offentlig vedtak om en slik status, og det har heller aldri vært en offisiell, godkjent versjon av teksten. Aldri et Stortingsvedtak. Aldri et departementsvedtak. Nasjonalsangen har grodd fram av seg selv – fordi den åpenbart har hatt gjennomslagskraft i sin tid og i befolkningen.

Nasjonalsangen er på mange måter en gjennomgang av Norgeshistorien. Og i tredje vers, som ble sunget i Søndre Park, er vi kommet fram til 1700-tallet. I året 1716 foretok den svenske krigerkongen Karl 12 et fullstendig mislykket felttog til Norge.

Og tredje vers lyder slik:

Bønder sine økser brynte,

Hvor en hær dro fram;

Tordenskiold langs kysten lynte,

Så den lystes hjem.

Kvinner selv sto opp og strede,

Som de vare menn,

Andre kunne bare græde,

Men det kom igjen.

Uredd prestekone

Bjørnstjerne Bjørnson framhevet her de menige soldater i Norge, som for en stor del var alminnelige bønder, som kvesset sine økser med en brynestein. Hæren som dro fram var svenskekongen Karl 12s soldater, som angrep Norge 8. mars 1716, en meget snørik vinter, for øvrig. Den norske sjøoffiseren Peter Wessel Tordenskiold satte et definitivt punktum for det svenske felttoget i juli måned 1716, da han senket og erobret en stor svensk transportflåte i Dynekil, rett sør for Halden.

Kvinner selv sto opp og strede – hvilket er sakens kjerne! – og her er det nærliggende å tenke på vår lokale, kvinnelige helt – den uredde prestekona Anna Colbjørnsdatter på Norderhov gamle prestegård, der Ringerikes Museum ligger i dag, som natten til 29. mars 1716 var sentral i den norske seieren, hvor omkring 200 soldater fra et norsk dragonregiment nedkjempet omkring 600 svenske soldater – karolinere, som har sitt navn etter svenskekongen Karl 12. Kulehullene sitter fremdeles i tømmerveggene, som et brutalt minne om historien.

Kom gjerne og besøk oss på museet, der vår handlekraftige og lokale kvinnelige helt, Anna Colbjørnsdatter, som etter sin myndige og snarrådige innsats, altså fikk nasjonal betydning!

Dette var ett av flere nederlag som de svenske soldatene led i Norge vinteren og våren 1716, hvilket resulterte til slutt i at de trakk seg ut av landet sommeren 1716. Og som altså er hendelsen som omtales i nasjonalsangens tredje vers!

Det er skrevet en bok om nasjonalsangen som heter Historien om «Ja, vi elsker». Der er det mulig å lese mer om bakgrunnen for sangens tilblivelse og de historiske forhold som ligger til grunn for teksten.

Kommentarer til denne saken