Denne uken har jeg nok en gang vært i Roma med 3. klasseelever fra Tyrifjord videregående skole. Vi bodde like i nærheten av Romas største Mariakirke, Maria Maggiore. Den er en av 80 kirker i Roma dedikert til Maria.

I en av dem, Santa Maria degli Angeli e dei Martiri, står statuer av Maria og Jesus side om side.

Det er ingen tvil om hvilken av de to som får mest oppmerksomhet i form av blomster og tente lys, det er Maria. Ikke helt enkelt å godta for oss som protestantiske kristne.

Lite beundring

Samtidig må vi erkjenne at Maria kanskje har fått for lite beundring hos oss protestanter. Vi opphøyer henne ikke til himmeldronning, kaller henne «gudføderske», eller ber henne om forbønn.

Og vi tror ikke at hun var «ubesmittet unnfanget» som Jesus. Men hun var utvilsomt en bemerkelsesverdig ung pike som fikk et kall og en oppgave med store personlige kostnader og utfordringer for henne.

Hun ble mor til vår Frelser, Jesus, før hun ble gift, uhørt i de dager. Hun måtte se ham bli torturert, hengt på et kors og lagt i graven.


Men hun fikk også se ham stå opp igjen fra graven. Hennes morshjerte måtte bære mye.

Et helt spesielt menneske

At hun må ha vært et helt spesielt menneske, ser vi av hilsenen engelen kom med da hun fikk beskjed om det hun var kalt til: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!» Og hennes slektning Elisabeth utbrøt da hun møtte den gravide Maria: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv.»

Det mest fantastiske med fortellingen om Maria, er hvor nær Gud kom og er oss mennesker. Skaperen lot seg føde som menneske, og levde blant sine skapninger!

Uansett hvor skrøpelige og feilende vi er, møter han oss med nåde slik han møtte Maria. Og har høyere tanker om oss og hva vi er i stand til, enn hva vi selv har.

Marias rolle og ydmyke eksempel, er verdt stadig refleksjon. Derfor har hun plass i kirkeårets kalender.