Gå til sidens hovedinnhold

En stor brigade for en liten gutt

Artikkelen er over 5 år gammel
Lørdagstanker

Vi var sju personer rundt bordet. To måtte av forståelige årsaker melde avbud. Så vi var egentlig ni i innsatsstyrken.

Helsesøster, pedagogisk leder og styrer i barnehagen, spesialpedagogen, assistenten, fysioterapeuten, saksbehandleren i PPT. Og oss, mammaen og pappaen.

Alle samlet med ett mål for øye: Å gi gutten de beste muligheter for utvikling, når utgangspunktet er litt vanskelig.

Det står på papiret: Han skal øve på å holde i brødskiva selv. Han skal trene på å sitte uten støtte. Krabbe, og etter hvert gå. Snakke med ord, eller tegn. Og ikke minst: Øve seg på å være sosial.

Delmålene er mange og små, men likevel gigantiske. For at han skal nå dem, skal vi i innsatsstyrken gjøre vårt.

Da gutten kom for 1 år og 8 måneder siden, skjønte vi det raskt: Vi kommer aldri til å klare å betale inn så mange skattekroner som vi vil koste.

Man blir ydmyk når hele kavaleriet har brutt opp med det de ellers driver med, skjenket i kaffe og tatt med seg all sin faglige tyngde inn i et møte – utelukkende for vår gutt. Føler seg trygg. Og blir takknemlig når man ser de store byksene han gjør i de bitte små skrittene.

Hjelpen kommer ikke alltid på sølvfat. Vi har skrevet flere sider til offentlige etater, og priset oss lykkelig for å ha norsk som morsmål og å være ressurssterke voksne.

Det er lettere å nå fram da, og vite at du får det du eller barnet har krav på.

Nå skal nye kommunestyrer i gang etter valget. Jeg håper de husker at brigaden er maktesløs uten våpen.


Kommentarer til denne saken