Gå til sidens hovedinnhold

Litt om høyhus og små byer | Tor Arne Johnsen

– Området ved fossen er den eneste attraksjonen i Hønefoss. Elva skapte byen, og grunnen til at vi liker oss i byen er at den ligger der den ligger, skriver Tor Arne Johnsen.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg ser i Ringerikes Blad at sentrumsutviklerne advarer oss alle mot å tenke annerledes enn dem. De vet hva som er best.

Jeg er dessverre oppvokst med manglende tro på sannheter – til og med i vitenskapen er sannhetene midlertidige, de endres når innsikten øker.

LES OGSÅ: Terje advarer mot å skape usikkerhet: – Det er ikke det Hønefoss trenger nå

Jeg er også oppvokst i troen på at når noe angår store grupper – som for eksempel innbyggerne i en by eller kommune – bør man lytte til hverandre i alt som gjelder dette samfunnet, og at entreprenørenes ve og vel bør underordnes fellesskapets ve og vel.

Les også

Nå går det mot byggestart ved brua: – Viktig å ta vare på historien, sier Ellen

Alle vil selvsagt gjerne ha «et attraktivt og levende sentrum.» Men kan det skapes ved å bygge boliger og kontorer sånn at flere folk fyller butikker og restauranter?

Jeg mener at sentrumsutviklerne ikke bør overse følgende:

Hønefoss er ikke en liten by

Hønefoss er en bitte liten by. Vi kunne kalt den en grendeby, i og med at den består av Hønefoss sentrum pluss Heradsbygda, Veien, Haug og Tanberglia.

Men det er de sistnevnte som er grendebyer. Det betyr at de som bor der, lever der. Utenom en eventuell jobb drar bare til sentrum for å gå på polet og på ett og annet kulturarrangement.

Det blir ikke så mange, for det går ikke buss, og når man må kjøre selv får man ikke tatt den obligatoriske kulturhalvliteren, og da dropper man hele restaurantbesøket – og da blir det bare å gå på noen få arrangementer i året.

Hønefossinger er ikke italienere

Vi flyttet fra bygda til Hønefoss sentrum for ni år siden. Vi har to minutter å gå til nærmeste pub, 2,5 minutt til Gledeshuset og 5 minutt til Kuben, og vi så fram til å gå på konsert, kafé, pub, foredrag etc. osv. Og det har vi gjort – mer enn før. Men det betyr ikke at det er blitt hver uke.

Det har heller ikke blitt hver måned – det blir «noen ganger i året». Jeg er redd vi er svært typiske. Hønefoss sentrum – med det attraktive utelivet – er nemlig ikke det som ligger mellom Mega på Nordsida og universitetet. Hønefoss sentrum er et knøttlite område mellom torget og Kuben.

Det er kun der det er mulig å drive restauranter og skjenkesteder uten store tap.

Alle som har prøvd seg i Stabells gate.- altså 100 meter fra torget – har gitt opp. Alfred ligger der som et mausoleum. Sørsida forsvant, til tross for rikelig med boenheter i umiddelbar nærhet. Clint er ikke den magneten man skulle tro.

Mange andre sliter, selv uten korona. Vi er altså ikke italienere som tyr til serveringssteder for å skravle, for å spise lunsj eller ta en kaffe eller en middag med vin – nordmenn er nordmenn, jeg er i tillegg vestlending, og det er dyrt å gå ut.

Anledning skaper tyv

Anledning skaper tyv er et gammelt uttrykk som forteller at vi er lette å friste. Men at det er et gammelt uttrykk betyr ikke at det er riktig. De fleste blir ikke tyver selv når det er mulig å stjele uten å bli tatt.

Nå finnes det en tro på at flere boliger i Hønefoss sentrum vil friste flere til å benytte seg av utelivstilbudet. Men sentrumsboliger vil alltid være dyre boliger, og hvem kjøper dyre boliger i sentrum?

Velstående pensjonister – og det er en grunn til at de er velstående: De går ikke ut. De skaper ikke liv og røre. De som kunne skapt liv og røre er familier med barn og unge – men de bor i Haug og Oppenåsen og har nok med det.

Det er fint å ha høyskole/universitet, for studenter kan skape liv og røre, men ikke i Hønefoss. De fleste studenter er nemlig heller ikke italienere, de går ikke ut, de studerer og jobber.

Men i Oslo eller Bergen er det så mange flere studenter enn i Hønefoss at det likevel blir en solid flokk som tar noen halvlitere litt oftere enn fruen og meg. I tillegg er det uhyre mange flere vanlige folk.

Hønefoss er en eiendom

Vi har en eiendom i Hønefoss, men likevel eier vi den ikke. Vi kan ikke gjøre som vi vil med den, skal vi bygge inn terrassen må vi søke. Det som er vårt hus er nemlig andres utsikt, andres miljø.

Et høyhus på 14 etasjer ved fossen vil stå midt i vårt naturlige synsfelt – og i svært mange andres. Vi er nok ikke alene om mangel på entusiasme for høyhus i glass og stål.

Det er ikke nødvendigvis høyden og materialene som er problemet. Problemet er at utbygger forandrer det visuelle inntrykket av hele Hønefoss sentrum. Dette er i høyeste grad en felles eiendom som bør behandles med stor varsomhet.

Dette er blitt gjort tidligere, for eksempel ved utformingen av Kuben. Til å være en stor firkant er Kuben ikke så verst, og for dem med aversjon mot firkanter har den en fordel: Den stenger ikke for himmelen eller skorsteinen til Edw. Lloyd.

Hønefoss er ikke New York eller Barcode i Oslo, og kommer aldri til å bli det. Det er fort gjort å tenke at utbygger er blitt fristet til å bygge et monument over seg selv og sin virksomhet, og det kan man forstå.

Men skal man først bygge et monument over seg selv, er det ikke dumt å sørge for at de som skal leve med det liker det de ser.

Da er 14 etasjer i bitte små byer med landlige omgivelser kanskje den dårligste ideen man kan få. I tillegg ligger det et par lite vellykkede monumenter på den gamle rutebilstasjonen. Heldigvis ligger det også et vellykket monument – i form at et gammelt bygg som er rehabilitert med respekt for historie og tradisjon. Man kan altså hvis man vil.

Hønefoss har én attraksjon

Vi får fra tid til annen besøk av folk fra andre deler av landet, og vi tar dem da med ut for å vise dem den byen som vi trives så godt i. Det er veldig fort gjort – det er ikke mulig å tusle rundt i Hønefoss sentrum i mer enn 20 minutter. Da har man rukket å se Gledeshuset, torvet, Kuben og kirken.

Ingen av disse severdighetene vekker nevneverdig begeistring: De fleste lurer på hvorfor Gledeshuset ser ut sånn som det gjør, hvorfor kirken ser ut som overrennet i en hoppbakke og hvorfor det ikke er salgsboder på torvet.

De lurer også om det ikke er dumt for småbutikkene rundt torvet at Kuben ligger i sentrum og ikke utenfor byen. Når vi passerer Sentrumskvartalet lurer de på hvorfor det ikke er noen butikker der og hvorfor plenen er av plast.

Men når vi og gjestene tusler tilbake til huset vårt på nordsida mens vi studerer trafikken som står på brua – da skjer det endelig noe: Vi kommer til fossen.

Det er kanskje vår og sol og rikelig med vann, og gjestene ser Oppgangssaga og verdens vakreste jernbanebro og syns det er nydelig. Så snur de seg og ser nedover elva, og hvis det ikke er for mange biler som sperrer utsikten sier de at der var det også fint, og at det sikkert kan bli enda finere hvis det blir gangveier langs og broer over elva.

Området ved fossen er den eneste attraksjonen i Hønefoss. Elva skapte byen, og grunnen til at vi liker oss i byen er at den ligger der den ligger og at den ikke prøver å være noe annet enn den er. Stort sett.

Det beste man kan si om 14 etasjer med glass og stål, er at det er noe helt annet. Det kan minne om når eldre mennesker begynner å kle seg ungdommelig – det er oppsiktsvekkende, men det varer heldigvis sjelden lenge før de gamle tar til vett.

Mennesker kan kle seg om, men river man et høyhus? Neppe.

Ringeriksbanen kan ikke tenke

Enten den kommer eller ikke, så er Ringeriksbanen en ting uten evne til å tenke. Den ble planlagt av tenkende mennesker og skulle vært her for lengst.

Men aldri før har noen nevnt at et høyhus i sentrum vil gjøre det sikrere at banen kommer og dermed får fart på lille Hønefoss.

Så vidt jeg forstår stammer dette utsagnet fra utbygger selv, og da er det lettere å forstå det: Det er lov å be for sin syke mor. Med dette innlegget ber jeg ikke for min syke mor, men for vår alles.

La Hønefoss vokse organisk. Folk flytter ikke til en liten by fordi den har butikker og kafeer. De flytter fordi den lille byen er en liten by. Blir det da behov for flere butikker og kafeer etterhvert, vil det ordne seg.

Etterspørsel skaper da tilbud. Rekkefølgen er viktig – alle tilbud skaper ikke nødvendigvis etterspørsel, det så vi da den aldeles utmerkede ICA-butikken kom – og forsvant.

Vil et 14 etasjers kontorbygg nødvendigvis skape etterspørsel etter noe annet en flere parkeringsplasser? Jeg tviler.

For øvrig mener jeg at vi med tanke på trafikken gjennom byen trenger to nye, lavbygde, pent utformede kjøpesentre – gjerne med farger på – med vinmonopol og dagligvarer i hver ende av byen – ett øverst i Hønengata og ett på Hvervenmoen.

Kommentarer til denne saken